Og hva er De Nye?

Og der var var katta endelig ute av sekken! For cirka to måneder siden startet jeg i ny jobb på Egmont som digital profil for det rykende ferske prosjektet De Nye. Ukene mine hittil har gått sinnsykt fort, men jeg koser meg så vanvittig mye. De Nye er kort fortalt en digital utvidning av magasinet Det Nye. Her skal jeg, sammen med Felicia, Pia og redaksjonen på print, skape en verden på nett for dere lesere. Vi skal lage masse kule videoer, arrangere eventer og mye mer. Gjett om jeg gleder meg a! Og så håper jeg selvfølgelig at dere vil henge med meg på denne reisen! Vi søker forresten også etter en siste skjønnhetsprofil som kan jobbe med oss. Passer du til denne stillingen, eller kjenner du noen som kunne passet? Send en søknad og CV til karine.thyness@egmont.com innen 24. november. Jeg håper vi sees!

Jakke fra Billie & Me (lånt)
Skjorte og veske fra Zara

Så hvordan går det egentlig med prosjekt ut-av-hverdagsuniformen? Hopper jeg fortsatt inn i trygge og kjedelige plagg før jeg løper ut av døren? Svaret er ja. Og nei. Noen dager ser jeg på snøstormen på utsiden og tenker; i dag skal jeg bare bo i parkasen min, mens andre dager er det stemmen til min indre gudinne som får det siste ordet. Det er den stemmen som oppfordrer meg til å gå utenfor komfortsonen min. Jeg synes det aller vanskeligste er å kle seg fint når kuldegradene sniker seg på. De siste dagene har det heldigvis vært litt mildere temperatur ute, så i dag hoppet jeg like gjerne inn i denne kule jakken. Det har vært en hektisk dag på kontoret for min del, så jeg skal straks bevege meg hjemover. Jeg trenger en middag i magen og en god natts søvn! Har dere hatt en bra tirsdag så langt?

Kjole fra Billie & Me

Rekk opp hånda alle som digger fløyel! *rekker opp hånda* Det bor absolutt en liten bohem i meg, og jeg blir derfor ekstra glad når jeg ser materialer som fløyel, silke, blonder og paljetter i butikkene. Jeg elsker alt som har det lille ekstra, og denne kjolen er så nydelig! Kan noen gi meg julebordsesong nå – plis?

Kjolen er lånt.

Antrekk: jakke og veske fra Zara, solbriller fra Karen Walker
Sang: Be like you av Linden Jay

Hei babes! Endelig er det fredag igjen, og jeg kjenner at dette er en dag jeg har lengtet etter hele uken. I skrivende stund sitter jeg på kontoret med et glass vin som har blitt en liten tradisjon her på fredager. Det er flere av dere som har spurt meg hvor den nye jakken min er fra, og her er den! Jeg kjøpte den på Zara TRF tidligere denne uken, og jeg er helt forelsket. Den er rett og slett definisjonen på den perfekte fylla-jakken. Den er sort, varm og har en praktisk hette man kan dra over hodet når værgudene bestemmer seg for å skru på snøen. Denne skal henge med meg på byen i helgen for å si det sånn!

Shopping er ekstremsport

Kjære prøverom. Det er noe jeg har tenkt på en stund, og det er på tide at jeg er ærlig med deg. Jeg håper ikke at du tar dette så personlig. Jeg liker deg faktisk ikke. Da jeg dro hjemmefra i dag tidlig følte jeg meg fin. Jeg hadde tilbrakt en god halvtime foran speilet på badet, fikset håret mitt og fått nok timer søvn til at jeg for en sjelden gangs skyld ikke måtte bruke en kilo concealer under øynene. Så står jeg der da; i butikken. Etter å ha rundet lokalet én gang har jeg allerede røsket med meg mine utkårede favoritter som skal få lov til å henge med meg i prøverommet. Var det maks seks plagg sa du? Jeg drar igjen gardinene og er etterlatt for meg selv i et trangt prøverom. Allikevel er dette plassen jeg føler meg mest eksponert. Svetten begynner å renne, og panikken tar meg. Hvorfor er det så forbanna varmt i disse prøverommene? Jeg vrenger av meg en klam bukse og står der i bare trusa før jeg endelig løfter blikket.

Cellulitter. Det er det første som møter meg. Jeg ser noen av dem i speilet mitt hjemme, men her i dette magiske rommet ser jeg virkelig alt – og enda litt til. Jeg ser ikke bare osten jeg høvlet ned på under min nylige tur til Barcelona, men jeg ser også rester av pinnekjøtt-middagene jeg hadde under i juletider i fjor, og året før der. Og året før det igjen. Jeg vet ikke med dere altså, men jeg er i hvert fall ikke så veldig keen på å se alle skavankene mine i 360-graders vinkel. Ufresh er ikke engang i nærheten av å beskrive hvordan jeg føler meg i et prøverom. Jeg kan sverge på at håret mitt ikke var så fett i dag tidlig. Jeg trodde også at sminken min var plettfri, men der tok jeg grådig feil. Jeg begir meg ut på første plagg; en fin kjole jeg så et bilde av for noen dager siden. Jeg ber en stille bønn før jeg drar plagget over hodet. Ikke overraskende nok har denne kreasjonen en underkjole festet til det øverste laget, og nå har jeg plutselig blitt fanget et sted mellom venstre arm og ti forskjellige stropper som har hektet seg rundt halsen min. Det er ikke første gang dette skjer – for å si det sånn. Jeg husker den gangen jeg presset på meg en paljettkjole som egentlig var for trang. Bare la meg fortelle deg; du vet ikke hva en ekte kamp er før du må vrenge av deg en trang paljettkjole som ikke har glidelås.

Blodårene buler ut. Shopping er jo tross alt ekstremsport, og når du har løpt rundt i en kokende varm butikk med femten plagg på hver arm kan jeg love deg at du får trent deg. Er ikke den egentlige hensikten med prøverom at de skal få oss til å føle oss bra, slik at man vil kjøpe plagget? Burde ikke alle prøverom være utstyrt med et mykt lys og en egen stemme som forteller deg hvor fin du er? Butikkene burde hyre inn sånne kleine hunks som de har på Abercrombie, og plassere dem på en krakk i prøverommene i stedet. Og for hvert plagg du kjemper på deg slenger han smigrende kommentarer i din retning. «Damn, you look fine in that thing!» eller «Can I take you home to my mama’s house?». Da hadde jeg jo kjøpt hele butikken.