Den 15 år gamle Marie hadde mye hun kunne være stolt over. Jeg hadde for eksempel aldri hatt hull i tennene eller klødd på et myggestikk til huden begynte å blø. Jeg kunne slikke meg selv på nesetippen (dette har forøvrig blitt mitt ultimate festtriks i senere tid), og jeg var også usedvanlig flink til å lage ostesmørbrød til meg selv etter skoletid. I denne alderen begynte også en storm av kroppspress rundt meg. Jentene vi så opp til var vakre modeller i tjueårene, og selv om de var flere år eldre enn meg på dette tidspunktet, så var lårene dere cirka på størrelse med overarmen min. Alle rundt meg ville se ut som dem, og jeg fant fort ut at jeg ville det samme.
Jeg ble besatt. Hver eneste dag etter skoletid satt jeg som en hauk foran skjermen og søkte meg frem til supermodellenes dietter, midjemål og vekt. I løpet av få tasteklikk visste jeg allerede hvor lite jeg måtte putte i kroppen for å bli som dem (ostesmørbrød var definitivt ikke en del av denne dietten), og hvor mye pilen på den støvete baderomsvekta måtte vise for å bekrefte at jeg var på riktig vei. Da jeg dro på butikken kunne jeg plutselig lese overskrifter som; «Ny forskning; slankere uten frokost!», «Jeg kuttet ut poteter og melk – raste ned ti kilo!» og «Barnehage innfører forbud mot brunost!». All denne nye informasjonen gjorde meg forvirret og frustrert. Hvorfor hadde ingen fortalt meg at man kunne bli feit av å…spise? Mamma hadde jo attpåtil servert meg poteter i årevis!
Det er mange av dem som mener at man bare forverrer kroppspresset ved å snakke mer om kropp. De sier at det er som å helle bensin på et brennende bål. Kroppspress i mine øyne blir ikke bedre ved at vi unngår å snakke om det. Tvert i mot tror jeg det muligens kunne blitt verre om vi gikk rundt, levde våre private liv – med komplekser vi ikke deler med noen andre enn oss selv – og gjorde temaet mer tabubelagt enn det allerede er. Uansett hvor mye vi skulle ønske dem vekk, så er kompleksene alltid der. Vi lever jo tross alt i et forbrukersamfunn som tvinger på oss skjønnhetsidealer til enhver tid, og det er ingenting vi kan gjøre for å ignorere dem.
Det vi burde være varsomme med derimot er hvordan vi velger å snakke om temaet. Vi burde slutte å sammenlikne oss selv med hverandre. Vi burde slutte å belære hverandre om hva som er rett og galt, og hva som er vakkert og ikke vakkert. Vi burde slutte å legge ut bilde av kroppene våres og fortelle andre at dette er «normalt». Normalt? Kropper er runde, lange, smale, brede, prikkede og deformerte på alle mulige måter de – og takk og lov for det! Når skal vi lære at vi alle bærer på kropper som er helt forskjellige fra hverandre?
Da jeg var 15 år tok jeg et valg. Jeg sluttet å veie meg, og jeg har ikke veid meg siden. Det forbauser meg fortsatt hvordan unge, usikre og lett påvirkelige Marie klarte å ta et slikt valg, men jeg vet at jeg i voksen alder er grusomt stolt over at jeg gjennomførte det. Jeg var møkk lei av at et tall på en badevekt skulle fortelle meg hvor mye verdt jeg var. Jeg orket heller ikke tanken på at dette tallet skulle avgjøre om det ville bli en god eller dårlig dag. Jeg slo opp med badevekten, og det var da jeg også slo opp med besettelsen. Besettelsen av å sammenlikne meg selv med andre. Besettelsen etter å ville bli noe annet enn min egen kropp. Det var etter dette at jeg endelig gav opp. Endelig forstod jeg at alt forandrer seg i det øyeblikket man aksepterer sin egen kropp. Hvis jeg klarer – så klarer søren meg du òg!
