Mandag, 22.15
Man kan ikke være superwoman hver eneste dag. Det er erfaringen jeg tar med meg til sengs i kveld. Det er mye spennende som skjer rundt meg nå om dagen, men det er også mange nye inntrykk som må bearbeides. I går sovnet jeg av noe sjeldent; nemlig stress. De få gangene jeg sovner av stress, ligger jeg lysvåken i sengen med skyhøy puls til kroppen ikke takler mer – og til slutt bare kollapser inn i søvn. En søvn som ofte gjør vondt verre. Da jeg våknet i dag morges skjønte jeg ingenting. I hele dag har jeg gått rundt og innbilt meg at man stiller klokken én time fremover i tid, men så slo det meg plutselig (med det lille av intelligens som bor i meg på en dag som denne) at det naturligvis er helt omvendt. I natt hadde jeg faktisk fått en time ekstra på øyet. Mandagen er blitt avlyst dere – og det er på tide å gå og legge seg. Jeg ber enn stille bønn om at jeg får lov til å våkne opp som vanlige Marie i morgen tidlig. Sender dere masse kjærlighet enn så lenge!