Sitter her med øyekatarr. Tilbake når dere minst venter det!

Hun åpnet cafèdøren. Lukten av nybrent espresso og kanel steg opp i nesen hennes i det hun tråkket inn. Hun bet i neglene sine. Hun hadde alltid gjort det – bitt neglene sine. Da hun var liten hadde moren dyppet fingertuppene hennes i parafin hver gang hun skulle ut på scenen. Nå var hun tilbake. Hun skulle ut på scenen, men fingertuppene hennes var ikke dyppet i parafin denne gangen. Hun skulle klare seg selv nå.

Hun satte seg ned på de myke cafè-stolene. Harde trommeslag tok over kroppen hennes og hun betraktet rommet med forsiktighet. Hun hadde kommet et godt stykke ned på neglene sine nå. Snart var det sikkert ikke noe mer å bite på, tenkte hun. «Kan jeg ta imot bestilling?» sa servitøren og jenta skvatt til – avbrutt i tankene sine. «En vanlig Americano», svarte hun raskt. «Dobbel».

Fingertuppene var godt plassert mellom de rødmalte leppene hennes. Hun hadde bitt for langt ned og nå det piplet mikrosmå dråper med blod som hun skjulte i munnen. Smaken av bittert blod var nostalgisk; som barnemelodiene fra oppveksten hennes. Hun kløp seg selv i armen. «Nei», hvisket hun til seg selv. Det hadde gått flere år.

Servitøren hadde laget feil bestilling. Jenta smilte kort og tok motvillig til seg cappuccinoen i stedet. Hun kunne kjenne at det la seg en klump i halsen hennes.  Hun løftet den varme koppen opp mot leppene og tok en slurk før hun satte fra seg koppen på bordet med en bestemt bevegelse. Hun ville ikke ha cappuccino – hun ville bare ha en vanlig kaffe.

Jenta stirret ut i luften. Solen som skinte inn og lagde rare skygger når skikkelser gikk forbi. Hun så en gutt tre inn i cafèen. De klare skrittene hans nådde helt bort til hennes bord. Gutten hadde satt seg ned ovenfor henne. Sårene på fingertuppene hennes brant som ild. Hun skulle tatt med parafinen, tenkte hun. Hvorfor tok hun ikke med parafinen?

Ut av munnen hans fløt en masse ord. De svevde rundt hodet hans og lagde merkelige lyder; som om han snakket et språk hun ikke forstod. Det eneste jenta kunne høre var sårene. Sårene skrek; akkurat som jenta.

Toalettet var dekket i et grønt og skjærende lys. Hun dro det mørke håret hennes bak ørene sine og betraktet ansiktet sitt. Hun visste at hvis hun stirret lenge nok ble øynene hennes helt sorte. Hun forsvant langt vekk. Tilbake til barnemelodiene. Tilbake til den trygge parafinen. Lydene kom tilbake til ørene hennes. Musikken snek seg inn fra cafèen og spilte rolig jazz. Hun lyttet til lydene og lukket øynene. Susingen fra steamingapparatet og latter. Til og med bytrafikken på utsiden nådde inn til toalettet. Nå luktet det parafin.

Trommeslagene ble svakere og sårene hadde fått lindrende skorper. Jenta løftet opp den halvlunkende cappuccinoen og trakk leppene tilbake så de hvite tennene hennes reflekterte i det klare sollyset. Hun lo. Gutten lo. En gang i blant kastet hun håret tilbake bak skulderen hennes. Hun tok opp den røde pennen og malte leppene hennes på nytt. Hun betraktet atmosfæren. Så streifet blikket hennes plutselig over en mørk skikkelse ved enden av rommet. Smilet hennes stivnet. Alt stivnet nå. Personene på cafèen fløt rundt i rommet som tordenskyer; sorte og svevende. Den mørke skikkelsen flerret med tennene, så trakk han pekefingeren over leppene som var formet som en liten O. Hårene reiste seg på armene hennes. Hun ville finne frem speilet. Hun ville forsvinne inn i hennes egne sorte øyne. Tilbake til tiden med barnesanger og parafin.

Så reiste hun seg opp. Tok rolige skritt mot døren og gikk ut i gaten. Solen var ikke lenger på himmelen. Den hadde forsvunnet bak en sky. Trommeslagene ble sterkere og sterkere. Hun tok hånden til den mørke skikkelsen. Jo flere skritt hun tok, jo svakere ble lukten av parafin.

Edit: Tittelen er egentlig «Min egen herre» hvis det gir dere noe mer mening. Ville bare ikke bruke den tittelen ettersom jeg ikke liker den. Dette er en skoleoppgave og altså en novelle – så at noen av dere ikke forsto den. Det er greit, den skal være litt åpen mot slutten der nemlig.

Armebånd fra Bik bok

Greit, jeg kan innrømme det. Til tider er jeg en skikkelig ræva blogger. Det hender noen ganger at jeg lover å være superflink på oppdateringer og så ender det med at jeg blir borte i en uke. Sannheten er den at jeg rett og slett mangler total inspirasjon til å blogge. Jeg lever et pretty much A4-liv som ikke egner seg i min lille åpne dagbok. I dag har jeg forresten gjort noe jeg ikke ante at jeg kom til å gjøre. Jeg tok en beslutning som kan ha en stor innvirkning på livet mitt nå og senere. Jeg svarte JA til noe som er på likhet med å kaste seg ut fra en skyskraper. Jeg er redd, men spent på samme tid og jeg kan love dere at jeg skal fortelle mer om det når tiden er inne, men jeg har funnet ut at akkuratt nå er det for tidlig.

De siste dagene har jeg vært så flink (som jeg lovet meg selv) å jobbet godt med skolearbeid hver dag. På onsdag var jeg som vanlig på sangtimen min, selv om jeg egentlig burde ha øvd enda mer til gymprøven dagen etter. Saken er den at jeg trenger sterkt sangtimen min. Sangtimen midt i uken er som et friskt pust til resten av uken. Sangtimen gir meg alltid et godt humør! Har dere det sånn?

I dag derimot har jeg hatt en lang, men mentalt kort, dag på skolen. Jeg møtte opp til første time hvor vi hadde bokmål tentamen med oppgave om å skrive novelle. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg ELSKER å skrive stiler. Jeg sitter der i min egen verden (noe som vil si rundt fire timer) og vips så er jeg ferdig. Friminutt og så tre timer tysk som gikk fortere enn hva de noen gang har gjort.

Når jeg først tenker meg om, så kan jeg jo dele novellen med dere…. stay tuned!

Topp & vest fra H&M, skjorte fra Lindex, smykke fra Indiska. Leppestiften er fra Isadora i fargen summer red. Sjekket i ste, den kostet 129 kr.

Haha, vi planla en liten facerape på meg for å se hvordan folk reagerte hvis jeg skrev at jeg hadde meldt meg på idol. Noen mennesker er så lettlurte! For dere som ikke har fått med dere det, så kommer jeg ALDRI til å melde meg på idol. Greit, jeg kan innrømme at jeg har en god sangstemme og hadde kommet et stykke på vei i konkurransen, men idol er og blir carreer suicide. Ferdig med det. Bare forestill dere å bli transformert inn til en døgnflue og b-kjendis her i norge, komme på forsiden av Se-og hør i store gule bokstaver «Idol-marie kaster trusa». Ååh, herregud, jeg ler bare av tanken. Bare forestill dere å bli kjent for å være med på idol og ikke for selve talentet ditt. Hvor lite spennende du blir for publikum når alle vet at du «bare vant idol». Hvem av dere tror at idolsandra-jorun-kjartan-leif-bjartulf-gunnar mm. kommer til å slå igjennom igjen? De er glemt bort for lenge siden. Om jeg noen gang skal følge drømmene mine om å bli artist så skulle jeg kommet meg opp til toppen på det harde og ærlige viset. Jeg ville jobbet meg frem til toppen. Ikke meldt meg på idol. Hva er deres mening? 

I dag hadde jeg en skikkelig effektiv gymtime på skolen. Sitter igjen med lammet rygg og armer og klarer såvidt å bevege meg. Hvis jeg kjenner etter kan jeg merke at jeg gruer meg til morgendagen og det å gå opp helvetestrappene på skolen min. Denne uken skal jeg i det minste forsøke å konsentrere meg mer om skolearbeidet mitt i og med at jeg ikke jobber (foreløbig ihvertfall) denne uken. Nå er jeg nødt til å runde av her for magen min holder på å krympe sammen til en liten sviske. Det er aldri bra. Slengkyss til alle dere nydelig..nydelig..nyyydelige lesere!

Pleated og offwhite topp

Ray ban clubmaster-inspirerte briller

Gjennomsiktig blonde-vest

Alt er fra H&M! Nydelig ikke sant?