«Lever du?»
«Har du slutta å blogge?»
«Har du fått en tidlig midtlivskrise etter at du fylte 25?»

Ja, jeg lever, men jeg har ikke slutta å blogge. Jeg har nok fått en liten midtlivskrise etter at jeg fylte 25 år, men ikke noe jeg ikke klarer å komme meg igjennom. Den siste tiden har det derimot vært veldig mye forandring rundt meg som jeg prøver å venne meg til. Jeg husker jeg fikk en rar magefølelse før alle forandringene skjedde i høst, og jeg fortalte vennene mine at jeg hadde på følelsen av at livet mitt var i ferd med å bli veldig annerledes. Og det viste seg at jeg hadde veldig (og nesten skummelt) rett.

Dere vet kanskje hvordan det er å leve i en boble? Det å leve i en boble er de periodene i livet der man lever nesten fengslet til én og samme greie. Rutinene, menneskene og alt annet i denne bobla er din største prioritering, om man klarer ikke å tenke så mye utenfor denne bobla. Man mister på en måte seg selv oppe i det hele. For meg var min gamle jobb en sånn boble. Jeg sprakk denne bobla frivillig da jeg sa opp, men likevel var det som om alt som hadde gitt meg mål og mening i lang tid plutselig forsvant ut av døren. Hvem er jeg nå?

Den siste tiden har jeg derfor jobbet mye med meg selv for å finne igjen motivasjonen og inspirasjonen til å drive livet mitt fremover. Jeg synes fortsatt det er veldig gøy å drive med sosiale medier og lage kult innhold som både kan inspirere og hjelpe dere som følger meg og livet mitt, men jeg har også nådd et punkt der jeg forstår at jeg ikke lenger kan lage innhold bare for å lage innhold. Jeg vil gjøre dette fordi jeg synes det er gøy og inspirerende, og ikke bare kaste ut innlegg her og der. Jeg håper ikke dere synes jeg er altfor håpløs som ikke oppdaterer dere hver eneste dag lenger. Jeg trenger bare litt tid på å komme meg tilbake til meg selv igjen. Gode klemmer fra your girl, Wolla.

Beklager tre innlegg på rappen med skamløse speil-selfies, men er man blogger, så er man blogger. Jeg har fått meg et nytt denim-sett i leopard-print, og det fikk henge med meg på lutftetur i dag. Etter litt jobbing fra hjemmekontoret tok jeg turen ned til Sentralen Kafé for å jobbe litt sammen med Pernille. Hun er en venninne og en influencer-kollega jeg har kjent en stund, men som jeg har hengt en del mer med i det siste. Hun har mange kloke tanker på lur og jeg elsker å bli bedre kjent med mennesker som henne.

Nå kommer dere til å synes jeg er superteit, men jeg må bare fortelle dere hvor god pizzaen på Sentralen er (lol, matvrak). Jeg pleier alltid å bestille Spanjolen, og jeg skraper alltid tallerkenen helt ned til skorpene. Alle som kjenner meg vet at jeg aldri spiser opp skorpene ellers, så dette er en god indikasjon på at denne pizzaen er helt fantastisk.

Dette er et sted jeg liker å sitte når jeg trenger et lite avbrekk fra kontoret. Her får man god matservering hele dagen, lokalet er veldig hyggelig og jeg har lagt merke til at det er flere som velger å jobbe herfra. Jeg kan absolutt anbefale å sitte her for dere som er studenter eller frilansere i sentrum.

Nå er det natta her – håper dere har hatt en fin dag!

Har helgen deres vært fin? Min har vært… matrik! Og det passer meg egentlig helt utmerket, for toppen av lykke er god mat.

Lørdagen min startet med en lunsj på Delikatessen på Aker brygge med Nova og Pernille. Jeg kunne spist tapas hele dagen lang, og i hvert fall hvis det ligger skiver med manchego på tallerkenen. For dere som ikke er kjent med osten, så er den spansk og passer til så-og-si alt. Min favorittost i hele verden!

Man kan heller ikke dra på Delikatessen uten å prøve dampede blåskjell med cava, hvitløk og urter. De er så gode! Jeg elsker sjømat, og spiser som regel mer fisk og skalldyr enn kjøtt og kylling.

Etter en deilig lunsj gikk turen videre til familiemiddag på Der Peppern Gror ved rådhuset. To ute-måltider på én dag er forresten ikke vanlig rutine for meg – bare så det er sagt! Jeg er heller ikke så veldig glad i indisk, men etter denne matopplevelsen må jeg nok gjøre en revurdering.

Tidligere har jeg borte i så dårlig indisk, men maten på Der Peppern Gror var helt fantastisk! Vi bestilte tasting-meny til hele middagslaget, og den kan jeg absolutt anbefale videre. Sånn pass sterk, men utrolig god.

Jeg var for awkward til å ta bilde av middagen foran hele restauranten, men dristet meg til et bilde av desserten. Kokossorbet med pasjonsfrukt!

Jeg er ikke en desssertperson, men det her var digg ass:

Avslutter dette innlegget med et bilde av typen som dokumenterer hele middagslaget. Jeg tror jeg er delvis skyldig i denne dobbelthaken, med tanke på at jeg låser han inn i leiligheten min hver helg med kosemat og netflix.

I skrivende stund ligger vi langstrakt i senga og nyter en lat søndag. Vi skal straks ut på kjøkkenet for å kokkelere en carbonara. Håper dere har en fin kveld!

Hodet mitt banker, føttene mine verker og angsten fra kveldens small-talks har begynt å blekne. I kveld har jeg nemlig vært på årets Vixen Influencer Awards! Dette var min fjerde gang på eventet som kårer norges beste influencere og alt-i-alt hadde jeg en veldig fin kveld.

Som influencer bør man være over gjennomsnittet glad i å ta bilder av seg selv, men som regel pleier dette å være det aller siste jeg har lyst til å gjøre. Jeg prøver å bli flinkere hver eneste dag, men som regel ender antrekksbildene mine opp sånn her:

I kveld byttet jeg ut den fineste finstasen med et litt mer avslappet antrekk, som jeg pyntet opp med en paljett-skjorte som jeg nå har brukt på ca. 10 fester i vinter. Det er noe med de plaggene som alltid funker. Og som dere vet så er jeg skikkelig svak for alt med paljetter.

Som influencer bør man også være glad i å stille opp på rød løper, men heller ikke dette er én av mine favorittaktiviteter. Faktisk så har jeg som mål hvert eneste år å snike meg vekk fra presseveggen, men hvert eneste år er det alltid en eller annen som tvinger meg med. I år var det Kaja:

Meg: «Ikke faen»
Kaja: «Åh joda, kom igjen»

Heldigvis hadde jeg pakket inn ansiktet mitt med to kilo foundation i dag, så jeg overlevde blitzregnet uten en ujevnhet i sikte. Hele innsatsen gav meg til slutt en plass på VG, og det synes jeg er helt supert, for da har jeg noe jeg kan sende til mamma.

Dette er forresten Snillegucci. Hun er veldig kul.

Genseren hennes er også veldig kul og jeg har bestemt meg for at «big dick energy» er mantraet jeg skal ta meg meg inn i det nye året.

Håper dere har det bra! Nå skal jeg sove – god natt verdens fineste lesere.

Enda en dag i mitt interessante liv er snart over, og jeg må bare fortelle dere at jeg har det ganske så bra nå om dagen. Det er ingenting rundt meg som har endret seg i det siste, men magefølelsen min har skiftet. Jeg føler meg bra! Dere vet de periodene der alt plutselig gir mening, og uansett hvilket stress som prøver å bryte igjennom, så føles det ut som om du har full kontroll? Sånne perioder varer kanskje ikke lenge (og de er nokså sjeldne), men det er så rart at livet kan skifte fra totalt kaos til rolig og balansert så raskt.

I dag startet jeg dagen min med en lanseringsfrokost av den nye toneren til Ole Henriksen (som visstnok skal fjerne solskader og pigmentflekker etter akne på 7 dager?!). Noen produkter er for gode til å være sanne, men jeg skal teste ut denne den kommende uken og jeg håper virkelig for min (og resten av verdens) del at dette er ett av de få produktene som faktisk fungerer. Jeg lover å holde dere oppdatert.

Etter frokosten gikk turen videre til salget (i håp om å finne noen nye partysko). Fant disse nydelighetene:

… men de var selvfølgelig utsolgt i min størrelse. Noen som vil selge disse til meg? Hehe. Jeg har fått lønning.

Jeg har ikke delt så mye om min nye jobbsituasjon med dere enda, og det er fordi det stormet så mye rundt meg i perioden før jul. På det tidspunktet var min første prioritet å vite hvor mitt neste skritt skulle lande. Så hva er min nye jobb egentlig? Jeg har begynt å jobbe som innhold- og videoprodusent for et content-byrå, og endelig forteller magefølelsen meg at det var riktig å takke ja til denne jobben.

Ikke fordi jeg ikke trivdes i min gamle jobb, men rett og slett fordi det var på tide å gå nye veier. Det er alltid skummelt å forlate trygge rammer, gå ut på planken og stupe ut i det blinde. Man vet ikke om valget man tar er riktig, og man må bare håpe at risikoen er verdt det. I verste fall så lander man som regel alltid på bena. Herregud, vi bor i Norge – vi lander alltid på bena.

Jeg stod stille. Jeg stod bom fast i den samme gamle løypa og fant ikke motivasjonen til å gå fremover. Nå derimot har jeg snudd på helen og kavet meg frem en ny vei. Og når sant skal sies, så er det vel det jeg gjort hele livet. Jeg pleier å finne min egen vei, jeg.

Og hvis dere befinner dere i samme situasjon. Hvis dere står stille og vil ta steget videre, så håper jeg dere finner styrken til å stupe ut fra den planken. Hvis valget er riktig, så er det så verdt det!