Naturens konfetti

Hei fine. Og god fredag! I dag var det inneklemt dag for mange heldige mennesker (som ikke har mye jobb eller eksamensperiode), men for meg ble det dagen jeg dukket inn i regnskapet mitt fra i fjor. Og sorry. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal skrive et morsomt blogginnlegg lenger. Dere synes sikkert det er dritkjedelig å lese et blogginnlegg om regnskap, men jeg kan fortelle dere at man lærer mye om sin egen pengebruk når man er selvstendig næringsdrivende. Jeg spør meg selv hele tiden hvor alle pengene mine blir av, og i dag lærte jeg at veldig mye av det har gått til altfor mye nettshopping og… mat. Sistnevnte kom egentlig ikke som noen stor overraskelse (siden jeg er den matmonsen jeg er), men nettshoppingen derimot. Jeezus. Av og til kan fristelsen være for stor når det er så lett å handle på nett, men fra nå av skal jeg tenke meg igjennom tre ganger før jeg klikker ting hjem.

Etter at jeg var ferdig med regnskapet vendte jeg snuten hjemover til nabolaget mitt på St. Hanshaugen og gikk meg en tur rundt i gatene. Før jeg flyttet til hovedstaden drømte jeg alltid om å bo akkurat her, og etter et år på haugen kjenner jeg at jeg kunne bodd her for alltid. Jeg elsker hvor sentralt det er, at jeg kan gå til så-og-si alt og ikke minst hvor fint det er her! Nå står trærne i full blomst, og gatene er fylt med naturens egen konfetti som blåser nedover asfalten med vinden. Da jeg tok disse bildene tidligere i gikk jeg forbi en liten jente som skuffet de små hvite bladene i hendene sine og kastet dem opp i luften. Av og til savner jeg å være barn!

Antrekk: skjorte fra H&M, bukse fra 5 Units, solbriller fra Céline, veske fra Adax og sneakers fra New Balance.

Et døgn på den franske rivieraen

Reklame: sponset tur av Nelly.com

Hei og hopp fra en passe sliten kropp! Etter en uke med mye reising hit og dit er jeg endelig tilbake på norsk jord. Uken min startet knallbra med en pressetur til Paris (som dere vet er min favorittby i hele verden). Dessverre ble jeg matforgiftet underveis, så på vei hjem igjen onsdag kveld ble jeg slått ut av feber og tilbrakte det neste døgnet hengende over doskålen, og lovte meg selv at jeg aldri skulle spise biff tartar igjen. Og dere kan tro jeg var stressa da! På fredag hadde jeg nemlig en flybillett til Nice sammen med Nelly, og jeg var livredd for å ikke kunne reise. Festen de arrangerte i Ibiza for nøyaktig tre år siden er fortsatt noe av det morsomste jeg har vært med på.

Heldigvis klarte kroppen min på mirakuløst vis å hente seg inn igjen innen avreise, så fredag morgen boardet jeg flyet til Nice. Yes ass! Vi ble kjørt ut til et dødskult hus i Cannes hvor vi spiste god mat, festet og koste oss hele dagen. Det var et par av dere som lurte på hvordan jeg hadde rukket å bli så brun på kun et par timer i Nice, men da kan jeg fortelle dere at jeg stoppet en tur innom Spraytanhuset før jeg reiste. Denne behandlingen fikk jeg forresten sponset, og jeg er pliktet til å fortelle at dere er nå eksponert for reklame (hehe). Jeg aksepterer vanligvis min ekstremt bleke hud resten av året, men de få gangene jeg vil føle meg ekstra fresh på bilder til spesielle anledninger, så synes jeg en spraytan gjør underverker. Man ser ut som en gærning med en gang man har sprayet seg, men når man dusjer åtte timer senere, sitter man igjen med en jevn og naturlig farge.

Antrekk: kjole fra H&M, belte fra Zara, solbriller fra Céline, øredobber fra Jane Kønig og selvfølgelig fylleskoene mine som jeg kjøpte i Krakow for fem år siden. Hvis noen av dere har sett noen liknende noe sted i skinn, så plis rop ut!

En gave til b-mennesker

I dag tidlig våknet jeg opp med masse energi etter å ha lagt meg tidlig kvelden før. Jeg liker nemlig ikke å sitte oppe til langt på natt og kaste bort tiden min på alt og ingenting. Dere vet; høre på musikk og stirre i veggen, se en film du har sett hundre ganger før eller begynne på vårrengjøringen av garderoben klokken ett om natten. Sånne ting driver ikke jeg med. Okei da, så lyver jeg kanskje bittelitt. Jeg liker å fortelle meg selv at jeg en dag kommer til å ta livet av b-mennesket i meg og leve lykkelig i alle mine dager, men innerst inne så vet jeg at jeg aldri kommer til å forandre meg. Bare ta en titt på pappa for eksempel. Han er nemlig helt lik. Eplet faller kanskje ikke så langt fra stammen likevel.

Heldigvis har jeg (med pappas oppdragelse i benmargen) lært meg den gylne regelen alle b-mennesker må leve etter for å passe inn i samfunnet (det vil si å leve i det døgnet alle andre normale mennesker lever i); KAFFE!!! Kaffe er guds gave til oss som sjelden får mer enn fire timer på øyet om natten, og det er min eneste prioritet før klokken har blitt åtte om morgenen. I dag var intet unntak. Se forresten på ukens desidert beste innkjøp; denne rålekre dressen jeg fant på Zara tidligere i dag! Jeg vet ikke hvorfor, men en sofistikert dress er faktisk plagget jeg føler meg aller finest i. Dessverre er det ikke alltid like lett å finne dresser som sitter fint hele veien, men denne gjorde susen. Bena var selvfølgelig minst ti centimeter for lange, men hva gjør vel det når jeg er nabo med en skredder. Jeg sier det gjerne igjen ass; jeg elsker å bo i byen!

En bedre søndag

Tittei! Her kommer et lite livstegn fra en veldig glad og fornøyd Marie. Jeg smiler nemlig fra øre til øre om dagen! Det har ikke skjedd noe spesielt annet enn at været er så latterlig deilig nå. Da solen fylte hovedstaden tidligere denne uken våknet endelig byen til live igjen etter en lang vinterdvale, og da kilte det greit i tissen på dette bymennesket. Jeg angrer virkelig ikke et sekund på at jeg bestemte meg for å flytte til Oslo. Det gir meg så mye energi å kunne gå ut av døren og møte livet som myldrer i gatene. Note to self: bo i byen resten av livet!

Ellers så har søndagen min vært veldig fin. Jeg våknet opp etter en lang sovemorgen med kjæresten min ved min side. Han disket opp en skikkelig helgefrokost (med ekstra bacon til meg selvfølgelig) før vi kjøpte oss en kaffe og is hver som vi koste oss med ute i solen. I går var vi forresten på kino og så «The shape of water». Jeg er veldig kresen på filmer, men denne elsket jeg. Perfekt miks av fin og rar. Anbefales!

Dette er ikke en quick fix

God mandag babes!

Jeg håper dere har fått en fin start på uken. Jeg er godt i gang med ukens to-do-liste, og hovedfokuset mitt i dag er å komme i kontakt med min egen tålmodighet (som ser ut til å ha vært bortreist siden fødselen… min egen altså). For skal jeg være helt ærlig med dere: tålmodighet er ikke akkurat blant mine sterke sider. Før helgen var jeg tilbake på klinikken jeg går til for å ta min tredje kjemiske peeling. Det vil med andre ord si at huden min har vært tørr og flassete i hele tre måneder, og jeg begynner å bli smålei av at ansiktet mitt ser ut som en ørken. Huden må være litt jævlig før den kan bli bedre, og jeg vet at resultatet jeg sitter igjen med til slutt gjør alt verdt det, men jeg hadde ikke forberedt meg på at denne kuren ville ta så lang tid.

Før jeg begynte på denne prosessen, så hadde jeg hadde alltid sett for meg at en kjemisk peeling var en «quick fix». Realiteten er at man må i gjennom flere behandlinger (og vente flere uker mellom hver peeling), samt bruke syre-produkter hver morgen og kveld for å oppnå virkelig gode resultater. Det tar tid før pigmentskadene bleknes vekk, og det tar tid for kroppen å kvitte seg med døde hudceller. For én som har slitt lenge med huden, så er denne prosessen en tålmodighetsprøve uten like, men jeg prøver å fortelle meg selv at jeg må ta tiden til hjelp og stole på at behandlingen fungerer.

Men sånn over på noe helt annet; er det noen av dere som bor i hovedstaden som har testet ut pokésalaten på LETT? Herregud, jeg er så frelst! Jeg har fått meg en ny rutine; etter at jeg har tatt en peeling på klinikken på Majorstuen, så stopper jeg innom og kjøper en stor pokésalat med meg hjem. Laks, syltet rødløk, edamame-bønner, wakame og syrlig dressing. Det blir liksom ikke noe særlig bedre enn det!