07.00. Alarmklokken ringer. Jeg strekker på meg, mens hånda føler seg fram til mobilen. Sjekker Facebook. Trykker liker på en video av en katt som er kledd ut som en pirat. Sjekker Insta. Lurer på om jeg noen gang hadde turt å legge ut bilde av meg selv i stringtruse som Kylie Jenner gjør. Lurer også på om den stringtrusa kan synke noe lenger inn i rumpesprekken hennes. Lurer på om rumpa er ekte. Sjekker nettaviser. Femti døde i et terrorangrep. Scroller nedover. «Ikke la denne sminkefeilen ødelegge livet ditt!». Løper til bussen. Forsinket. Sjekker Insta, sjekker Facebook, sjekker nettaviser. Ingenting nytt, men sjekker likevel.

Informasjon. Informasjon hele jævla tiden. Vi lever i en tid der vi får prakket på oss informasjon like ofte som vi trekker inn luft – enten om vi vil det eller ikke. Vi vet mer om fremmede verden rundt enn vi noen gang har gjort. Jeg vet hva som skjedde i vår verden i dag (i hvert fall en liten brøkdel av det), jeg vet hvordan man lager sitt eget avokadotre i stua og jeg vet også hvilken sminkefeil som visstnok kan ødelegge livet mitt – og hvordan jeg kan unngå den fremover. Men med all denne informasjonen lurer jeg fortsatt på; hvem er egentlig jeg?

Jeg løper desperat bort til nærmeste kiosk, steller meg foran bladhylla og røsker med meg tittelen «Finn deg sjæl!». Jeg låser meg inn hjemme og dukker ned i teksten. Her får jeg vite at det bare er å puste med magen (kanskje ta en tur til India eller Bali) og så vil du på magisk vis vite nøyaktig hvem du er, hva du står for og hvordan du kan bli en mester på å takle dine egne svakheter. Er det virkelig så lett?

Hva om du og jeg tar en timeout? Logger av alt som kan logges av og går på en luftetur i stedet. Uten mobil, uten laptop og uten musikk. Bare en halvtime om dagen. Alene for deg selv med tankene dine. Kanskje dette kan ta oss ett skritt nærmere i den evige jakten på oss selv. Er du med meg?

God onsdag babes,

Jeg sitter her og svever et sted mellom våken og langt inne i drømmeland. Jeg mangler fortsatt en del ting her i leiligheten, og i dag tidlig fikk jeg virkelig kjenne på hvor avhengig jeg er av koffein på morgenkvisten. Kaffetrakter må kjøpes inn ASAP! Jeg skal inn til IKEA senere i dag sammen med Felicia for å kjøpe inn litt flere ting på handlelisten. Forhåpentligvis får jeg dratt med meg en kommode på bussen også. For øyeblikket lever jeg nemlig ut av ørten fjorten pappesker som står slengt utover gulvet. Er det noen som har noe tips om en (ikke altfor stor) garderobe? Alt tas i mot med stor takknemlighet!

Jeg var 16 år gammel da jeg for første gang bestemte meg for å flytte ut. I mine øyne var jeg mer moden enn alle andre rundt meg (mamma inkludert) og jeg hadde fått nok av å bo under samme tak som familien min. Jeg var lei av å bli kjeftet på for de skitne tallerkenene som hadde stått på benken i lenger enn fem minutter (jeg skulle akkurat til å sette dem inn liksom – sånn serr) og jeg var heller ikke så veldig fan av innredningen i stua som bestod av 60 prosent harry pyntenips. Det var jo bare ett problem; jeg var ikke gammel nok. Med mindre jeg ville begynne på en internatskole langt ute i gokk. Så fort jeg fylte 18 derimot, ja da skulle alle få se hvor fort jeg kunne pakke kofferten min og fly ut av fugleredet.

«Hvor bor du?». Spørsmålet henger i luften, og jeg prøver å gjøre klar unnskyldningene oppe i hodet mitt. «Ehm, jeg bor i Asker» hører jeg meg selv si. Personen jeg snakker med er litt eldre enn meg, har bodd i byen i flere år allerede og skal snart kjøpe leilighet med kjæresten. «Åh, så deilig da egentlig. Det kan jo være så masete i byen». Ja, det er sikkert sant, men dessverre har jeg ikke et annet utgangspunkt å sammenlikne med ettersom jeg har bodd alle mine 22 år hjemme hos mamma på et lite tettsted som knapt får plass på kartet. «Ja, hehe. Det er digg det». svarer jeg. Så ser hun på meg og sier; «Hvor mye betaler man i husleie der ute a?» *klein stillhet* «Eh… jeg bor sammen med mamma faktisk» *enda kleinere stillhet*

Jeg skulle være først ut, men istedenfor ble jeg sistemann. Mitt ønske om å flytte ut har alltid vært der naturligvis, men jeg ville ikke flytte ut og kaste husleiepenger ut av vinduet sånn helt uten videre. Derfor har jeg nå i flere år sett venninnene mine flytte ut i tur og orden – og til slutt var det bare meg igjen. På det lille tettstedet som knapt får plass på kartet. Her ligger jeg i sofaen og ser dårlig tv på lørdager, når vennene mine er ute og fester til morgengry. Jeg går på butikken og ignorerer blikket til dama bak kassa (som garantert synes det er tragisk at jeg går på butikken med moren min), mens vennene mine kjøper makaroni til middag for en tier – for å ha råd til månedens husleie.

Ja, jeg synes det er flaut å innrømme at jeg er sistemann ut, men samtidig vil jeg stå opp for meg selv (og alle andre som er i samme situasjon) ved å si at det er viktig å ta valg som føles riktig for én selv – uten å bli påvirket for mye av det alle andre tilsynelatende gjør. Jeg har holdt ut her hjemme ganske lenge, men nå står jeg plutselig med én fot i barndomshjemmet og én fot ut i voksenlivet. Tiden er derfor inne for å ta det neste steget videre. Med det sagt, så er jeg veldig glad for å kunne fortelle dere at jeg er 22 (snart 23) år og bor nå i Oslo.

Sommeren kom, og selv om ikke solen skinte hver dag, så smilte jeg fortsatt.

Jeg brukte sommerdagene i Krakow til å spise masse is…

…og fant en koselig bakhage med uteservering.

Dette var årets beste kveld *dør litt innvendig*

Jeg hadde (i likhet med alle andre) fått øynene opp for grønne bomberjakker.

Jeg tok med meg bestevenninnen min til Palmesus, og kan fortsatt ikke huske sist gang jeg hadde det så gøy! PS: bronkitt i ni uker etterpå var sykt verdt det.

I København gikk jeg på sukkerspinn-dietten og fikk se Coldplay live for aller første gang.

Norsk sommeridyll på sitt beste!

Jeg besteg vårt høyeste fjell! *fortsatt like overrasket over meg selv*

I Barcelona nøt jeg mine siste dager sammen med denne kjekkasen før han reiste tilbake til studiene.

Før jeg dro la jeg selvfølgelig fra meg paljetter over hele byen.

Høsten kom, og jeg begynte i min nye drømmejobb…

…uten den hadde jeg aldri blitt kjent med denne fantastiske dama!

Jeg fikk dilla på rød leppestift…

…Westworld…

…og intervalltrening på mølla!

Før julen ringte inn ble jeg igjen gjenforent med verdens vakreste by! To ganger på et år – ny rekord!

2016 ble året jeg lærte meg at forandring er uunngåelig. Men til tross for at ting tar ny form, betyr ikke dette nødvendigvis at forandring er noe negativt. Mitt lykkeligste øyeblikk var da jeg aksepterte at det finnes enkelte ting jeg ikke kan forandre på. Jeg lærte meg at vennskap, kjærlighet og familie er det fineste jeg har, og gode minner sammen med disse menneskene er mer verdt enn noe annet. Jeg ble litt mer voksen i året som gikk, men på samme tid lærte jeg meg å følge magefølelsen til barnet i meg.

Godt nyttår!

Hei og hopp,

Hils på helgens freshe antrekk! Denne helgen det nemlig på tide å pakke hele livet mitt ned i brune pappesker fra IKEA, og begynne på et nytt kapittel inne i hovedstaden. Heldigvis får jeg mye hjelp fra de rundt meg, og i går stilte pappa opp som malerassistent slash sjafør slash han som vet hvordan man surrer fast en diger madrass oppå en bil. Foreldre kan være en pain in the ass av og til, men i stunder som dette vet man å sette pris på at de har vært voksne mennesker i nesten 30 år lenger enn én selv. Hva skulle man egentlig gjort uten dem? Jeg håper dere har en fin helg!