Når jeg forteller folk at jeg er avhengig av chips,
så er det ingen som tar meg seriøst.

De fleste ler når jeg forteller at jeg er avhengig av chips, men jeg tror ikke de forstår hvor alvorlig problemet er. Etter at latterkrampen har gått over spør de; hva er favorittchipsen din? Ville du virkelig spurt en alkoholiker hva de foretrakk å drikke?

Jeg husker ikke når avhengigheten min begynte, men den har definitivt vokst seg større over årene. Søsteren min har fortalt meg at vi begynte å spise chips etter at vi var på besøk hos noen familievenner da vi var barn. De serverte oss chips og dip, og etter dette prioriterte vi alltid chips fremfor annet godteri i helgene. Chips er jo tross alt den perfekte snacken. Har du noen gang hørt noen si; «jeg liker ikke chips»? Ikke det nei? Det var det jeg trodde.

Jeg spiser minst én pose om dagen, og det er ofte det første jeg tenker på når jeg våkner opp om morgenen. Det er heller ikke uvanlig at jeg loffer bort til nærmeste butikk i bare pysjen, for å hamstre med meg en pose med ren himmel som jeg kan kose meg med etterpå. Ansiktene bak kassa dømmer meg, men jeg prøver å ignorere det så godt jeg kan.

Jeg skjønte at avhengigheten min var ute av kontroll da jeg begynte å gjemme chipsposene mine. Jeg følte meg som en alkoholiker som desperat prøvde å gjemme tomme vinkartonger. Da jeg bodde med mamma gjemte jeg bevisene, og jeg gjør det samme med jentene jeg bor med nå. Sistnevnte har for så vidt ikke vært en stor suksess. Her om dagen fortalte den ene jenta jeg bor med at hun hadde hatt en drøm om meg. I drømmen hadde hun funnet meg på kjøkkenet med en diger pose med chips, samtidig som jeg desperat prøvde å dyppe chipsen i en pose med tørr holiday-dip. Denne tabben hadde jeg selvfølgelig ikke gjort i virkeligheten. I skrivende stund står det ca. tre rømmebokser med dip i kjøleskapet mitt.

Jeg kommer nok aldri til å slutte å spise chips, til tross for at jeg vet at det ikke er noe bra for meg. Jeg kan kanskje klare meg med et par poser mindre i uken, men så lenge jeg vet at jeg har et sunt kosthold ellers i hverdagen, så sover jeg med god samvittighet.

Sett med gingham-mønster fra Zara (HER!) / Denimjakke fra Gina Tricot (HER!) / Øredobber fra H&M (HER!), sko fra Zara (HER!) og veske fra Mango (HER!)

Her har dere mine budsjettfavoritter denne uken! Jeg begynner for real å lengte etter sol og varme, slik at jeg kan hoppe inn i favorittskjørtene mine uten å måtte ty til en tjukk strømpebukse. Er dere også like klare for vår?

Mine beste tips for å unngå uønsket oppmerksomhet på treningssenteret

Det er på tide å komme med en tilståelse; jeg hater å dra på treningssenteret. Nå tenker du sikkert at jeg ikke liker å trene, men det er langt ifra tilfellet. På mitt treningssenter kryr det nemlig av unge og selvsikre hunks som elsker å bruke boleplassen sin til å sjekke opp uskyldige damer. Jeg vet ikke med dere, men jeg er langt ifra keen på å bli sjekket opp når jeg ser ut som en smellrød tomat på to bein som svetter i vei på mølla. Her har dere derfor mine beste tips for å unngå å bli sjekket opp på treningssenteret!

Slik unngår du å bli sjekket opp:

USEXY KLÆR: Kodeordet er joggebukse. Gjerne en som er altfor stor, slik at rumpa blir helt usynlig. Sett gjerne en diger bestemor-truse under buksene, slik at du får en tydelig trusekant (til og med igjennom den store joggebuksa). Ekstra poeng om de også er synlige ved buksekanten!

SPIS EN SKIVE MED MAKRELL I TOMAT FØR TRENING: Dårlig ånde får de fleste til å løpe (langt vekk fra der du løper). En skive med makrell før trening gjør susen!

BRUK HERREPARFYME: Gutta liker ikke jenter som lukter mannlig. Dusj deg gjerne i mer enn du pleier!

HEFTIG SMINKE: De fleste gutter foretrekker en naturlig look, så kjør på med knæsj oransj selvbruning, en altfor mørk foundation og partysminke. Rød leppestift forsterker effekten!

UNNGÅ ØYENKONTAKT TIL ENHVER TID: Prøv å fokuser på et sted på veggen, og la for all del ikke blikket falle på gutta ved crossfit-stativet…

BRUK DØVESPRÅK NÅR DU BLIR SNAKKET TIL: Hvis du i verste fall blir snakket til, svar tilbake på døvespråk (les: lat i hvert fall som du kan det). Tips: google deg gjerne fram til et par typiske tegn hvis dette gjør deg tryggere.

SLIPP GASSENE FRI: Ingen videre forklaring nødvendig!

UNNGÅ RUSHTID: Neste gang du er innom treningssenteret, spør de ansatte om hvilke tidspunkt det er færrest folk på trening. God trening!

Slik ser moteukene ut gjennom øyne til en nybegynner. Bli med meg bak kulissene i motesquadens hektiske verden!

VERDISAKER I HÅNDBAGASJEN: Jeg reiser alltid med cabin-luggage. Som den hardcore bloggeren (og fotonørden) jeg er, blir denne vanligvis fylt opp med macen min, kamerautstyr og andre elektroniske duppedingser jeg ikke tørr å legge i den innsjekkede bagasjen. Motesquaden reiser også med en slik koffert på flyet, men inni deres derimot ligger det dyre designervesker og skoskift når føttene blir såre (les: de reiser nemlig i high heels).

STAPPFULL TIMEPLAN: En moteuke er hektisk for fashionistaene. Dagene består av brunsj, visninger, kaffepause, enda flere visninger, showroom, middag og etterfest som ender morgenen etter. Jeg har prøvd å holde tritt med dem flere ganger, men jeg ender som regel opp med å dra hjem når kvelden enda er ung, og passer på å rekke innom maccern før stengetid.

COFFEE ON THE GO: Med en hektisk timeplan har ikke motesquaden så mye tid til å spise, men for hver gang de har ti minutter til overs sluker de i seg en avocado-toast på styrten eller tar med seg en kaffe on-the-go.

MIDDAG PÅ BYENS BESTE RESTAURANTER: Når motesquaden først har tid til å spise mat, så gjør de det med stil. De har selvfølgelig booket bord på byens beste restauranter flere uker i forkant, og bestiller gjerne flere flasker med vin og champagne til bordet. Hver kveld i moteukene er en fest!

NY DAG, NY DESIGNERVESKE: Motesquaden, eller chanelsquaden (som jeg også liker å kalle dem) har helt sjukt mange designervesker. De bytter designervesker oftere enn jeg går på do (les: jeg går på do relativt ofte, liten blære/innbilt gravid osv.).

TILSENDTE KLÆR: I den digitale verdenen vi lever i nå, er det mange designere som er ivrige etter å sette klærne sine på de yndede fashionistaene. Jeg har pakket med meg unødvendig mange klær (les: omtrent 80 % av garderoben min), men motesquaden får ofte tilsendt fete designerplagg direkte til hotellrommet.

DEN VERSTE TENKELIGE KRISEN: Å gå med det samme plagget som noen andre!

DET PERFEKTE TILBEHØRET: En lekker designerveske og smykker er ikke det eneste motesquaden bruker som tilbehør. De styler også antrekket opp med en invitasjon til en motevisning, en kaffekopp, en mobil eller en stilsikker venninne med matchende antrekk.

STREETSTYLE: På moteukene handler det mye om å havne på de beste streetstyle-bildene. Jeg beundrer motesquaden for en helt spesiell grunn; uansett hvor merkelige plaggene er, så klarer de alltid å sette dem sammen til et mesterverk av et antrekk. Og det er akkurat dette som skal til for å bli tatt bilde av. Jeg håper at jeg en dag blir like stilsikker som dem, men i mellomtiden får jeg ty til andre (mer desperate) midler. På min neste moteuke skal jeg derfor stille opp i signalfarger og skrike ut i en megafon; TAKE A PICTURE OF ME! I WANNA BE ON VOGUE.COM TOO! Det er jo lov til å drømme…

EN TELEFON TIL FOTOGRAFEN: Tidligere trodde jeg at alle streetstyle-bilder var tilfeldige, men jeg har lært meg at dette ikke alltid er tilfellet. Mange kjenner en fotograf som er kun en telefonsamtale unna. De avtaler tid og sted – og så knipser de bilder!

UANSETT VÆR: Værmeldingen setter aldri en stopper for motesquaden. Enten det er minusgrader tilnærmet Sibir, snøstorm eller pøsregn, så kler de seg alltid trendy. Jeg har gjort meg opp en teori; de må ha superkrefter vi dødelige ikke er født med.

Foto: Catwalkpix

«Hei, jeg vil gjerne bestille take away!»

«Ja, hva vil du ha?»

«Jeg vil ha seksten biter spicy laksemaki, to vårruller og stekte nudler – takk!»

Det er offisielt to måneder siden jeg flyttet til byen. Da jeg flyttet hit hadde jeg store ambisjoner om å bli en ultrasunn versjon av meg selv. Det startet greit. Jeg planla matuken min, kjøpte råvarer og lagde middager fra bunnen av. Jeg ble overrasket da jeg så hvor mange frysepizzaer venninnene mine spiste i uken, og jeg koste meg med tanken over at jeg aldri skulle havne i samme fella. Er det mulig å være så naiv…

En uke senere kom den første smellen; jeg hadde hatt en superstressende dag, og hadde ikke tid til å lage meg middag. Da var løsningen veldig enkel; jeg googlet meg frem til nærmeste take away sjappe og bestilte kveldens måltid. Jeg måtte ikke kutte opp én eneste grønnsak. Det eneste jeg trengte å gjøre var å vente i ti minutter, gå noen meter utenfor døren min og bære en pose med ferdiglaget mat med meg hjem.

Og her sitter jeg, to måneder (og minst 20 take away bestillinger) senere og lurer på hvor alle pengene mine har blitt av, og ikke minst hvorfor favorittbuksene mine ikke passer lenger. I tillegg finner jeg stadig vekk utgåtte matvarer i kjøleskapet som jeg har kjøpt i den gode tro at det skulle bli et måltid ut av det.

Det første problemet er tilgjengeligheten. Før jeg flyttet til byen måtte jeg i gjennom berg og dal bare for å komme meg til nærmeste matsted med take away. Nå har jeg minst ti alternativer rett utenfor døren. Andre problem er selvfølgelig latskap. Noen dager er det ekstremt fristende å betale noen andre for å lage maten for deg. Det er lett å tenke at man kan ta seg råd til det av og til, men når det plutselig blir noe man gjør flere ganger i uken, har det bikket over grensa.

Jeg har derfor bestemt meg for å sette ned foten. Nok er nok! Om jeg spiser en rett til med greasy eggenudler, så kommer det til å tyte ut av ørene på meg. Fra og med i dag skal jeg lage middagen min selv – om det så betyr at jeg må ty til et par brødskiver på de dagene der jeg ikke har tid til å være superkokk. Hvem er med meg?