Kunsten å utsette

I skrivende stund står det seks nesten-tomme halvliterflasker med cola i kjøleskapet mitt. De møter meg hver gang jeg åpner døren, men på mystisk vis står de alltid igjen etter at jeg har fisket ut de andre matvarene jeg var der for. Herregud, hva er galt med meg?! Det hadde tatt meg maks to minutter å helle ut skvettene i vasken, og til og med gitt et relativt stort tilskudd til panteposen, men jeg har viktigere prioriteringer for øyeblikket. Som Netflix. Og den deilige middagen jeg har i fanget. Klesvasken får også vente. Og de regningene har jo ikke betalingsfrist før i overimorgen. «Det går bra» sier jeg til meg selv. *vet at det ikke går bra* Hyssssj, det går bra. 

Jeg har gjort det hele livet. Og med tanke på hvor mye og hvor ofte jeg utsetter ting, vil jeg gå så langt som å kalle det en livsstil. Da jeg var yngre gjorde det meg veldig frustrert. Mest fordi jeg ikke forstod hvorfor jeg gjorde noe så håpløst. Hvorfor klarte jeg aldri å gjøre matteleksene mine? Hvorfor så rommet mitt alltid ut som en krigssone? Det gjorde noe med selvtilliten min. Når ting ikke ble gjort, fikk jeg sjeldent føle på en mestringsfølelse. Det eneste jeg satt igjen med var en følelse av å være mislykket, noe som gjorde meg stresset. Og stresset førte igjen til at jeg utsatte bare enda mer.

Da jeg ble eldre lærte jeg meg et nytt ord; prokrastinering. Hæ, hva mener du? Har denne adferden et navn? For første gang kunne jeg faktisk lese om hva denne merkelige oppførselen gikk ut på, og ikke minst teoriene om hvorfor man gjør det. Eller rettere sagt; ikke gjør det. Kronisk utsettelsesadferd, også kjent som prokrastinering, er at man vanemessig utsetter oppgaver man i utgangspunkt hadde bestemt seg for å gjøre, selv om man vet at det lønner seg å gjøre dem. Utsettelsen fører til at man kjenner en lettelse der og da over å slippe å ta tak i oppgaven. Hvorfor vil noen seg selv så vondt? spør du kanskje. Vel, det er det samme spørsmålet jeg har stilt meg selv i årevis. Og hvorfor opplever jeg at jeg gjør det oftere enn andre?

Den allmenne oppfatningen av prokrastinering er ofte latskap, men ekspertene sier at det kommer av helt andre årsaker. De sier blant annet at folk som prokrastinerer gjerne er av den mer impulsive typen. De har vanskeligere for å se fremover i tid, og velger derfor bort et viktig gjøremål til fordel for en kortvarig glede. I tillegg sies det at stress (som er utløst av press) kan være en viktig faktor for prokrastinering. Og er det noe denne frøkna gjør, så er det å legge unødvendig press på selv de enkleste oppgaver.

Så hva kan man egentlig gjøre for å kvitte seg med denne forferdelige uvanen? Første steg er selvfølgelig å erkjenne at man har et problem (noe jeg antar at du allerede vet, siden du fortsatt leser denne teksten). Andre steg er å innse at det er en prosess. Dersom du har sort belte i prokrastinering er ikke dette noe som forandrer seg over natta. Det viktigste er å prøve å forstå hvorfor man gjør som man gjør, og følge rutiner som vil gjøre hverdagen enklere. For meg har planlegging vært et viktig hjelpemiddel. Jeg har en tendens til å se på målene mine som store og svære, men med planlegging blir det lettere å dele opp målet mitt i mindre biter. Den siste tiden har jeg også jobbet med å lage meg en utsettelses-detox-kalender. I denne kalenderen setter jeg opp et enkelt gjøremål for hver dag i en måned. Man burde også lære seg å ikke ta på seg for mange oppgaver. Når man skal bli flinkere på gjennomføringsevnen, burde hele timeplanen være gjennomførbar. Sist, men ikke minst burde du ikke være redd for å feile. Som den perfeksjonisten jeg er, utsetter jeg ofte oppgaver fordi jeg er redd for at resultatet ikke vil bli helt perfekt. Så dropp flisespikkeriet folkens, og bare gjør det! Tar dere utfordringen?