Dere vet de sjeldne øyeblikkene i livet hvor du møter på noe som setter alt i et annet perspektiv? Hvor du blir revet ut av alle de hverdagslige rutinene du var vant med, og plutselig så ser du på verden rundt deg med helt andre øyne? Du fortsetter å gå igjennom de daglige rutinene dine, men du legger plutselig merke til alle de små detaljene du ikke hadde lagt merke til før. I dag var en sånn dag. Jeg gikk til jobb, og øynene mine ville hele tiden fokusere på de tingene jeg ikke hadde fokusert på tidligere. Det kunne være alt fra hvordan disken i en butikk så ut og en ødelagt planke som burde vært reparert for lenge siden – til detaljene i taket på treningssenteret. Det er sånne øyeblikk hvor du vet at forandring kommer din vei, enten du er forberedt eller ikke, og du vet at du kun er der på bestemt tid.

Veggene du følte deg trygg i, kommer til å bli hjemmet til en fremmed. Luktene, lydene og vanene kommer til å bli en del av fortiden din. Forandring er et av livets største mysterier for meg. Det tragiske med livet er at det er i konstant forandring. Ingenting varer evig. Det er en skremmende tanke, men man blir likevel nødt til å akseptere at det er bare sånn livet er. For meg handler det om å gjøre det beste ut av situasjonen man har, jobbe hardt for drømmene og målene sine, og være takknemlig for de små ting. Så blir ikke forandringen så vanskelig allikevel.

Noen forandringer i livet går man igjennom med myke overganger, men andre krever at alt snus på hodet. Det er ikke et steg lenger, det er et hopp. Det er skremmende, men allikevel spennende på samme tid. Og det er akkurat en slik periode av livet mitt jeg beveger meg inn i nå. Her er det ingen som holder hånden min og geleider meg over på den andre siden av veien. Min nåværende epoke av livet står klar til å gi meg et reellt spark bak for å få meg videre. På den andre siden står min neste epoke og tar meg i mot. Klar for å lege alle sårene jeg måtte få på veien dit. Realiteten begynner sakte, men sikkert å sette inn. Det er på tide å ta det neste hoppet. Det er på tide å bli voksen, Marie. Og det er opp til deg hva du velger å gjøre ut av det. Det er opp til deg å akseptere skrubbsårene du kommer til å få på veien. For det er disse som kommer til å forme deg til personen du kommer til å bli.

Dersom jeg hadde valgt å fortsette livet mitt med lukkede øyne, hadde jeg aldri sett de detaljene som jeg gjorde på vei til jobb i dag. Hadde jeg ikke åpnet øynene mine, hadde jeg aldri sett mulighetene rundt meg som hele tiden forsøkte å gi meg tegn. Noen ganger er ting rett og slett for tilfeldig til at det kan være en tilfeldighet. Men jeg åpnet øynene mine, og grep en mulighet. Og det er det som kommer til å gjøre livet mitt rikere fremover. Noen ganger er førsøk et skudd i mørket og andre ganger, slik som nå, kan det gi deg noe tilbake. Du vet aldri før du har prøvd.

Du kan åpne den gamle harddisken din så mye du vil, Marie. Du kan høre på gamle sanger og tviholde på gamle minner fra fortiden, men det vil ikke ta deg noen steder. På et tidspunkt vet du at tiden har kommet.

Jeg er så takknemlig. Og jeg er så lykkelig. Tenk at jeg har så mange muligheter rundt meg som jeg kan strekke etter med hånden min. Tenk at livet mitt er fylt med mennesker som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv, og som jeg vet kommer til å stå ved min side igjennom tykt og tynt. Jeg hadde aldri trodd at jeg noengang kom til å være så rik. Du kan aldri bli lykkelig dersom du ikke lærer deg å sette pris på de tingene som faktisk betyr noe. Og noen ganger er det de små tingene som kan gi deg lykke. Om du dyrker kjærligheten inne i deg kan du stå igjennom enhver storm.

Jeg har vært ganske fraværende den siste perioden, og det har jeg dårlig samvittighet for. Jeg elsker å dele ting med dere. Og jeg elsker å få utløp for kreativiteten min her inne. Helt uforberedt har jeg beveget meg inn i den siste måneden min på den arbeidsplassen jeg har nå. Og jeg jobber så mye den siste tiden min der at det ikke blir så mye tid til dere. Men merk mine ord: forandring kommer, og forandring fører plutselig med seg en masse tid. Til dere. Jeg gleder meg.

Jeg har tenkt veldig mye nå om dagen på hvordan jeg takker når folk gir meg komplimenter. Marie per dags dato har ikke noe problem må å si høyt og tydelig et: tusen takk! Dette er rene kontrasten til hvordan jeg reagerte da folk gav meg komplimenter før. Hva skal jeg svare når noen forteller meg at jeg har gjort noe bra? tenkte jeg alltid. De forventer at jeg skal oppføre meg ydmykt og bortforklare det de roser meg for. Jeg tror at alle kjenner igjen i: «Åh nei, men slutt da du!» eller den klassiske: «Nei, det er jeg ikke! Du er!». Hva hadde de sagt hvis jeg heller svarte: «Tusen takk, jeg er utrolig stolt av meg selv.»? De fleste her til lands ville garantert rynket på brynene, sett på meg som selvgod og arrogant, og tenkt at de neppe vil gi meg noen komplimenter i fremtiden. Det er jo egentlig ganske frustrerende når man tenker over det. Hvorfor skal det egentlig være sånn?

Ungdomsperioden min var, slik som alle andres, fylt opp til randen med usikre tanker om meg selv og min personlighet. Menneskene rundt meg gjorde det ikke noe stort bedre. Du er ikke noe, du betyr ikke noe, du klarer ingenting og du er ikke verdt noe som helst. Det er verset som går på repeat i hodet hos mange. Hvis det var en sang jeg hadde på hjernen da jeg var 13 år, så var det absolutt janteloven. Allikevel forventes det at du skal være flink (selvfølgelig skal man gjøre det bra i ALLE prosjekter man begynner på), men å tro noe bra om deg selv? Nei, det skal du ikke få lov til. Jeg har alltid vært typen som elsker å møte nye mennesker fra en helt annen kultur enn min egen. Livssynet mitt blir bare rikere og rikere med en gang jeg snakker med mennesker som har helt andre holdninger og meninger enn meg selv.

Et av disse menneskene er en utenlandsk frisør som hadde flyttet til Norge for å jobbe. Jeg spurte henne hvordan det var å komme til Norge, og hvordan hun tilpasset seg oss og særhetene våres. Hun svarte at hun hadde sluttet å rose seg selv foran andre. I den kulturen hun var oppvokst i var det helt naturlig å si det høyt dersom du hadde gjort noe bra. Og sånn er det faktisk i store deler av verden. Men da hun kom til Norge og møtte reaksjonene våres forstod hun at det var best å holde ting for seg selv.

Hun hadde en sønn som hun passet på og rose masse hver eneste dag for hun var beskymret for hvordan han skulle vokse som person. Jeg skulle ønske jeg hadde en som henne som fortalte meg liknende ting da jeg vokste opp. Det eneste jeg fikk høre var at jeg ikke måtte se meg selv i speilet og bli blind på min egen skjønnhet. Sønnen til frisøren gikk jo på skole i Norge og ble sendt til vår kultur (og jantelov) hver eneste dag. Utrolig trist skjebne, spør du meg. Jeg sier ikke at jeg ønsker at folk skal være egoister. Det er en stor forskjell på det å være egoist og det å ha et sunt selvbilde. Den personen vi er og de følelsene man har rundt sin egen personlighet har jo så vanvittig mye å si! Dersom du går rundt hele tiden og ikke vedkjenner det de gangene du har gjort noe bra, vil man jo aldri klare og bli fornøyd med noe som helst.

Akkuratt det med å aldri bli fornøyd tror jeg de fleste kjenner seg igjen i. Ironisk nok har vi et press på oss hele tiden mot å gjøre det bra på absolutt alle prosjekter vi begynner på. Vi skal være vakre og trente, vi skal utdanne oss og få en mastergrad i de mest krevende studiene, vi skal bli rike, vi skal ha de dyreste og fineste klærne, vi skal reise verden rundt og legge ut bilder av det etterpå for å vise folk hvor bereiste vi er. Listen fortsetter i det uendelige. Vi skal være så mye og bli så mye, men det ironiske her er at vi aldri skal være stolt av det vi har oppnådd. Da får man kun misunnelse og hviskende stemmer fra alle rundt deg (eller får man kanskje det uansett?). Vi skal aldri vise oss frem på noen måte (unntaket er selvfølgelig å indirekte flashe rikdommen vår i form av de dyre klærne våre, de fine bilene og boligene våre, og selvfølgelig bilder fra de fantastiske reisene vi drar på.) Vi streber og streber hele tiden, men vi tar ikke en pause oppe i alle bli-perfekt-prosjektene våre til å kunne være stolte av de tingene vi faktisk har oppnådd. Og oppnåelser. Hva er egentlig det?

Jeg står opp hver morgen og gjør en liten (eller en stor) forskjell for å komme meg et steg nærmere drømmene og målene mine. Men disse målene er absolutt ikke like hverken dine, vennene mine eller foreldrene mine sine mål. Så da er det kanskje slik at mamma ikke er så fryktelig imponert over at jeg ikke har begynt på studiene enda, og så er det kanskje slik at jeg ikke er verdensbereist slik mange andre rundt meg allerede er. De som ligger på en strand på Bali, fester på en gigantisk klubb i New York eller dykker ved verdens vakreste korallrev. Jeg er heller ikke verdens vakreste og mest trente person, og jeg har ingen bankkonto som tyter over med penger. Så skal jeg da sitte her og føle meg mislykket? Skal jeg virkelig grave meg et hull i bakken og si at jeg ikke er verdt noe som helst? Svaret er nei.

Nei, til deg som leser dette. Nei, til deg som kjenner deg igjen i det jeg skriver og som står opp hver morgen og føler at du ikke har gjennomført noe som helst. Du må begynne å være litt mer stolt av deg selv for det du gjør. Selv de små tingene. Selv om de rundt deg kanskje ikke ser verdien i det du gjør. Du må begynne å se at dine drømmer og dine mål ikke er alle andres – de er bare dine.  Du kaster bort tiden din ved å prøve å imponere andre hele tiden, når den eneste du behøver å imponere, er deg selv. Så vær nå litt stolt! Gi deg selv litt credit for det du gjør. Drit nå i dette med den idiotiske janteloven. Det er ihvertfall en sang jeg prøver å skyve ut av hodet mitt hver eneste dag.

Her har dere noen tanker fra meg i dag. Som dere vet er det er ikke ofte jeg skriver innlegg som dette, og det er først og fremst fordi jeg bare ville holde dette til en ren moteblogg tidligere. Men nå er det altså sånn at jeg er for åpen av meg som person til å kunne holde alt for meg selv. Jeg er jo en blogger, tross alt? Og jeg elsker å skrive. Det får meg til å frigjøre så mye av tankene mine. Jeg setter dem fri, så andre kan bli med i diskusjonen. Det er en så stor del av meg, som jeg rett og slett ikke klarer å gjemme lenger. Så fra og med i dag så finnes det en ny kategori her på bloggen. Den heter «speak your mind». En kategori jeg håper dere vil sette pris på fremover ♥