Soundtrack: Foo Fighters – Learn to fly (oldie, but goldie) ♥

Overcoming fears 

Med verden på utsiden av vinduet, tittet hun utover skylagene og kunne kjenne pulsen stige. Hjertet slo hardere enn noensinne, men denne gangen var ikke slagene lenger drevet av frykt. Drivstoffet var begeistring. Glede. En enorm lettelse grep tak i hjertet hennes og fikk det til å banke hardere. Friheten til å besøke verden lå nå for hennes føtter. Hvor skulle hun dra først?

Hun hadde alltid vært glad i å reise. Elsket å puste inn kulturen, luktene og menneskene på nye steder. Og hun elsket storbyer. Storbyer som får deg til å gli inn i mengden, som tar deg med i en felles puls og får inspirasjonen til å rive igjennom deg som en kraftfull tornado. Hun tittet ut og mimret tilbake til New York. Da det eneste hun trengte var å sette på favorittmusikken sin og vandre gatelangs i flere timer. Bare for å se. Og for å trekke inn pusten. De gangene i Paris da hun lå på ryggen i en park og tittet på trærne og blomstene som blåste i vinden over henne. Gud, for en vakker verden vi lever i.

Men så kom det en dag. En periode av livet hennes som snudde alt på hodet. En sen natt i mai sendte kroppen og hodet i sjokkmodus. Hun var ikke lenger den tøffe jenta hun en gang var. Det gikk ikke en dag uten at hun var redd. Redd for alt som kunne rive henne vekk fra denne verdenen. En verden hun opplevde som grusom, farlig og urettferdig, men også så enestående vakker på samme tid. Nærmest forelsket og takknemlig over de små vakre ting som var rundt henne. De små vakre ting som hun høstet som diamanter. Alltid lidenskapelig oppslukt i dagdrømmene sine og hennes evner til å føle alt så sterkt. De sier at det er både en gave og en forbannelse å føle alt så sterkt. Man går fra å være et barn med naive tanker og uten en frykt i verden annet enn innbilte monstre i klesskapet – til å bli voksen. Da kjenner man plutselig til alle mulige konsekvenser og alle dine tidligere livserfaringer har lært deg til å bygge opp murer rundt deg.

Så hvordan overkommer man sin største frykt? Det finnes ingen oppskrift. Men jeg har lært meg at positivitet og håp har reddet meg ut av denne perioden, og gjort meg sterkere enn noensinne. Alle mennesker opplever ting en eller annen gang i livet som kommer til å prege dem. Alt handler om hvilken retning man velger å sende frykten. Vil du bruke den til å dra deg ned og hindre deg i å leve det livet du ønsker, eller vil du vende den om til noe positivt som gjør deg enda sterkere? Jeg vokser meg høyere og sterkere for hver dag som går. Livet handler jo akkurat om dette med å lære seg å fly. Fly opp mot himmelen og slippe de vektene i livet som holder deg nede på bakken.

Og hva har jeg lært meg? Jeg har lært meg å fly.

God tirsdags kveld fininger! Jeg har fått litt tilbakemeldinger på at jeg har fremstilt trening og kosthold på en litt dårlig måte her på bloggen den siste tiden. Det kan kanskje virke som at jeg har et komplekst forhold til mat og kroppen min siden jeg skriver så mye om mat i innleggene mine? Jeg har vel kanskje ikke vært så veldig flink til å uttrykke meg når det kommer til dette temaet, og jeg vet det er et sårt tema for mange unge jenter på min alder.

Jeg er en person som er veldig glad i god mat, og jeg har aldri hatt problemer med å unne meg selv et godt (og kaloririkt) måltid. Jeg har alltid vært en person som liker å trene og holde seg i form. Derimot så har jeg det siste året kommet ut av den fysiske aktiviteten jeg har vært vant med pga. en skulderskade som har satt meg en del ut på treningsfronten. Derfor har jeg personlig følt på savnet av den kroppen jeg hadde før dette. For mange kan det kanskje virke helt idiotisk, og mange av dere vil kanskje tenke: du har jo en fin nok kropp som det er? For meg handler trening om tre ting: god selvfølelse, mestring og forebygging av fysiske (og psykiske) plager. En fin kropp som resultat av dette er bare en ekstra bonus. Det siste jeg ønsker er å spre dårlig samvittighet og et dårlig selvbilde over på leserne mine. Tvert imot vil jeg heller motivere dem og oppfordre dem til å gjøre noe som gir dem en god selvfølelse. God selvfølelse er forskjellig for alle mennesker. For meg er god selvfølelse å gi kroppen min den sunne aktiviteten den faktisk trenger. Og samtidig kunne unne meg noe godt av og til. Det er også viktig for meg å ha en kropp jeg trives i.

Ellers er jeg også håpløst lei av dette treningshysteriet og kroppspresset som samfunnet vårt er fylt med i dag. Når jeg derfor skriver at jeg har spist femten cinnabons (en kanelbolle som sikkert dekker dagsbehovet til omtrent to personer) så skriver jeg ikke dette for å unnskylde meg eller for å fortelle dere at jeg har dårlig samvittighet for det. Jeg gjør det heller for å latterliggjøre presset og nesten unnskylde kroppen min og samfunnet fordi jeg faktisk IKKE får dårlig samvittighet. Jeg stiller et spørsmål til alle fanatikerne som har kjørt seg fast i tredemølla på treningssenteret for å få dem til å innse at de kanskje burde dra hjem snart (du har jo tross alt trent i fem timer). Dessverre er ikke alltid humor like lett å formidle til alle som sitter i publikum, og da er det alltid noen som misforstår. Jeg mener at man skal elske seg selv slik man er, søke det som gir DEG god selvfølelse og slutte å sammenlikne seg selv med andre. Og for all del droppe dette hysteriet. Det er faktisk greit å ta seg en bolle.

Freshe nye vipper hos Lashes by Kasja

Insanity is doing the same thing over and over again, but expecting different results.

De siste dagene har jeg tenkt en del på livet mitt, og hva det er jeg driver med. Før nyttår tok jeg beslutningen om å si opp den gamle jobben min for å endelig kunne fokusere på en ting om gangen: nemlig bloggen min. Før jeg visste ordet av det hadde jeg plutselig fått muligheten til å la denne lille fantasiverdenen min bli til levebrødet mitt. Og det er jeg naturligvis ubeskrivelig takknemlig for. Jeg får oppleve masse spennende ting i denne jobben, og jeg får muligheten til å få utløp for kreativiteten min. Og det beste av alt: jeg får skrive. For meg er det å sette tankene mine til ord en så stor frihetsfølelse. Det er så deilig.

Jeg har aldri vært den jenta som har sklidd inn i mengden, og jeg har aldri vært som alle andre. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid gjort noe som ikke alle andre har gjort, og jeg har hatt hobbyer og ting som jeg har elsket å gjøre alene. Tidligere kunne dette gjøre meg usikker og frustrert, men når jeg har blitt eldre kan jeg ikke gjøre annet enn å mate rariteten som eksisterer i meg. På en måte føles det ut som om hele min oppvekst ledet opp til at jeg skulle ende opp her jeg er i dag. Som blogger. Som en skribent. Jeg har alltid vært jenta som har levd i to verdener; i den ekte og i den drømmeverdenen som befinner seg oppe i hodet mitt.

Det å gjøre noe annet enn alle andre kan fort bli ganske ensomt. Når man møter nye mennesker vil de selvfølgelig vite hva du driver med. Studerer du? Jobber du? Nei. Jeg er en blogger. Jeg får lyst til å synke ned i et hull i bakken hver gang jeg sier den setningen der. Jeg er fryktelig stolt over det jeg driver med, og jeg har aldri vært redd for å gå mine egne veier utenfor det som anses som normalt. Men allikevel så kan jeg ikke unngå å stille meg selv tvilende. Jeg får følelsen av at alle rundt meg beveger seg videre her i livet, mens jeg sitter bare her bak pc-skjermen og skriver til jeg får senebetennelse. Ingen utdanning, ingen vanlig jobb. Bare meg og min lille fantasiverden.

Musikk: Thomas Newman – Dead Already

Jeg får stadig vekk spørsmål om hvordan det er å være i et avstandsforhold. Noe som er forståelig, ettersom oddsene er i mot deg allerede fra starten. Et avstandsforhold tester forholdet på alle mulige måter, og det skal derfor ikke så mye til for å få forholdet til å rakne. Først og fremst vil jeg begynne med å si at dette ikke er et innlegg som skal handle om mitt kjærlighetsliv og kjæresten min, da jeg synes dette blir for privat til å dele i detalj på bloggen. Men det er selvfølgelig mange av dere som lurer på hva slags utgangspunkt vi stiller med (avstand, personlighet, hvor lenge vi har vært sammen osv.), og det skal dere selvfølgelig få vite mer om.

Jeg og kjæresten min ble kjent rett før han begynte på medisinstudiet sitt i Krakow. Et medisinstudie varer i 6 år, så dere kan bare tenke dere hva slags odds vi hadde i mot oss. Da forholdet vårt begynte kunne ikke venner og familie forstå hvordan jeg i det hele tatt kunne tenke meg å være sammen med noen som for det første bodde så langt unna, og som kom til å være borte i så mange år fremover. Når det kommer til kjærlighet, i mine øyne, er det vanskelig å skulle gi opp noe når man først har forelsket seg, og har blitt glad i en person. Jeg gjorde bare det som falt seg naturlig, selv om det ikke var det forholdet jeg hadde drømt om. I kjærlighet kan man aldri planlegge, man må rett og slett bare følge det hjertet forteller deg. Man tar ting litt som det kommer, og jobber med problemer som oppstår på veien. Nå har vi vært sammen i snart to år, og jeg har i løpet av den tiden lært meg så mye om de positive sidene ved et avstandsforhold, og bygget et forhold og minner med kjæresten min som jeg aldri ville vært foruten.

Så hva er viktige egenskaper i et avstandsforhold?

Tillit

Dette er i mine øyne absolutt den viktigste egenskapen. Dette er nok vanskeligst i starten når forelskelsen er ny, og man ikke kjenner personen så godt enda. Et avstandsforhold fungerer ikke dersom man er styrt av sjalusi og mistillit. Og tro meg: det er så mange ting som trigger sjalusien! Alt fra når den andre er ute på byen, nye venner av det motsatte kjønn på Facebook eller hvem den andre har vært sammen med tidligere. Selvfølgelig er alle mennesker forskjellige! Noen er mer eller mindre trofaste enn andre. Og noen er rett og slett mer sjalu enn andre. Det viktigste er at man viser tillit ovenfor kjæresten inntil det motsatte er bevist. Det å vise mistillit ovenfor den andre kan også skape usikkerhet, så det viktigste er å bare slappe av og akseptere at man ikke kan kontrollere det.

God kommunikasjon

For å lære hverandre tillit så er god kommunikasjon viktig. Dette gjelder i alle forhold generelt, men i et avstandsforhold er dette spesielt viktig da man ikke ser hverandre hele tiden. Det er viktig å være ærlig med hverandre, snakke om ting dersom noe dukker opp og ikke bære på usikkerhet og frustrasjon, da dette igjen kan gjøre den andre usikker. Det å snakke sammen hver dag er også viktig for å føle at man tar en del i den andres hverdag, og at man letter litt på savnet. Jeg snakker med kjæresten min hver dag både på Skype (på kveldene), Snapchat (i løpet av dagen) og sender han tekstmeldinger. Dersom jeg ikke har hatt kontakt med kjæresten min, på en eller annen måte i løpet av dagen, føler jeg ofte på at forholdet kjennes litt fjernt og uvirkelig ut. Om man ikke har mulighet til å snakke hver dag, burde man snakke så ofte man har mulighet.

Tenk positivt!

Andre som ikke er i et avstandsforhold vil kanskje ikke tro dette, men det er faktisk utrolig mange positive sider ved å ikke se hverandre hver dag! For det første er gjensynsgleden ubeskrivelig deilig, og den hjelper på å vedlikeholde gnisten og forelskelsen i forholdet. For det andre så setter man av så utrolig mye mer tid til hverandre når man først sees, og da utnytter man tiden sammen til det fulleste. Man får også god tid til å bli kjent ordentlig med hverandre før man går i tottene på hverandre. Visste dere at det tar minimum to år før man blir ordentlig kjent med en person?

Selvstendighet

Etter min mening så er det dette punktet som skiller persoligheter fra hverandre. Avstandsforhold er utenkelig hos noen av en veldig viktig grunn: de trenger nærheten og tilstedeværelsen hele tiden. Jeg vil ikke si at et avstandsforhold ikke er for alle, for det ville vært urettferdig av meg. Men jeg ser at både jeg og kjæresten min er veldig selvstendige mennesker. Vi driver med vært vårt hver eneste dag, og er ikke avhengig av en konstant nærhet for å komme oss igjennom hverdagen. Dette betyr ikke at vi ikke kan forestille oss et liv uten hverandre, men at vi rett og slett kan leve i en hverdag uten hverandre. Ser du forskjellen? Selvstendighet har derfor vist seg å være et nøkkelelement hos oss, og det tror jeg det er for andre også. Så dersom du ikke er så selvstendig av deg, så er trøsten at dette heldigvis kan læres. Men det må skje på eget initiativ.

Hva kan gjøre ting lettere?

• Gjør noe hyggelig i hverdagen: send koselige ting og kort i posten.

• Ha faste Skype-dater: skype så ofte dere har tid og gjør det til noe fast i hverdagen. Ikke undervurder hvor viktig den daglige kontakten er!

• Dra på overraskelsesbesøk: no words needed!

• Opplev så mye som mulig når dere har tid sammen: med tanke på at man bor fra hverandre mye kan det hjelpe å lage felles minner og opplevelser sammen, og sjansene for at man vokser fra hverandre minsker.

• Ikke planlegg for mye: ta ting litt som det kommer og aksepter avstanden for det den er. For mye planlegging kan føre til at man lett blir skuffet, eller at man ikke takler avstanden like bra.

• Legg igjen «bevis» på at du har vært der når dere drar fra hverandre: det å legge igjen en liten koselig lapp, eller noen ord/skriblerier er så hyggelig å finne igjen når man kommer over det tilfeldig senere. Evt. snik med en liten lapp i lomma når dere tar farvel.

• Gi kosebamser til hverandre som dere kan kose på når dere er alene: Jeg vet… superklissete greier, haha. Men det er så koselig!

Håper dette innlegget kan hjelpe noen av dere som er i et avstandsforhold selv, eller dere som kanskje vurderer å gå inn i et. Det viktigste er at du følger hjertet ditt, og gjør det som føles riktig for deg. I kjærlighet er ikke ting alltid logisk, og det finnes ingen oppskrift. Dette er ihvertfall egenskaper og tips som fungerer for min del. Og hvis det er noe mer dere lurer på, kan dere legge igjen en kommentar i feltet under her og så svarer jeg dere mer enn gjerne! ♥

Fikk vippene mine fikset i går igjen hos Lashes by Kasja. Denne gangen satte flinke Jeanette på en liten blanding med 13 mm på det lengste. Jeg sverger virkelig til 3D-vipper! Timebestilling finner dere, HER.

ENDELIG helg, mine fine ♥ I dag har jeg vært inne i byen hele dagen og spilt inn en liten video med Stylista. Videoen kommer opp på Stylista (og bloggen min) om ikke så veldig lenge. Gleder meg til å vise dere! Ikke hverdagskost å stå foran videokameraet hele dagen, men det var utrolig moro når jeg til slutt klarte å slippe meg mer løs. Mine tidligere erfaringer på videoskjermen har jo ikke akkurat vært så positive…

Dette er ikke noe jeg skriver så ofte om her på bloggen, men bryr meg virkelig mye om hvordan dere lesere oppfatter meg. Det var veldig klønete forklart. Jeg prøver igjen: jeg er redd dere skal tro at jeg er en person jeg ikke er. Jeg har alltid vært veldig flink til å uttrykke meg skriftlig, så her på bloggen skinner meg og min personlighet lettere igjennom. Men så fort et videokamera kommer opp i ansiktet mitt går jeg derimot fort inn i jobbintervju-modus, og perfeksjonisten i meg stresser med å få frem alle de riktige svarene etter boka. På utsiden kan jeg virke avslappet, men på innsiden er jeg fryktelig anspent. Veldig ofte resulterer dette med at jeg virker alvorlig, kynisk og prippen – noe jeg overhode ikke er i virkeligheten.

Etter innspillingen av Det Nye-jenta fikk jeg virkelig kjenne på hvordan det er å ha seg selv brettet ut på tv-skjermen. Jeg ville jo at dere lesere skulle se på programmet, og på en måte få en bekreftelse på den personen dere har blitt kjent med her på bloggen – ikke omvendt. Jeg var på den tiden ikke klar over hvordan jeg skulle bli fremstilt av tv-produksjonen, og heller ikke hvordan jeg selv fremsto på film. Tårene trillet derfor nedover kinnene mine da jeg skrudde på tvn, og så en person jeg ikke kjente igjen. Jordnære, lattermilde og blide Marie, hvor var hun blitt av? Hun lå innestengt bak en livredd og stressa jente som gjorde alt hun kunne for å trå riktig. Du kan aldri be en perfeksjonist om å slappe av. Det er dessverre en bit av meg jeg aldri klarer å skru av.

Jeg er (som sikkert mange av dere har fått med seg) en åpen, varm og ærlig person. Jeg elsker å dele tekster som kan gjøre den grå dagen din fargerik igjen, tekster som kan få deg til å ta en titt i speilet en gang til og faktisk se hvor vakker du er. Ikke bare på utsiden. Jeg er ikke her for å fortelle deg at jeg er mye bedre enn deg, eller at jeg fortjener et bedre liv enn deg. Jeg er her for å reflektere over livets herlige og ikke-så-herlige sider. Jeg er her for å få deg til å le. Smile. Jeg er her for å være en venn. Kanskje ikke en venn du kjenner i virkeligheten, men en som kanskje kan få deg til å føle deg litt mindre alene? Ærlighet er ikke farlig, dere. Vi lever i en verden med strenge regler som samfunnet har laget for oss. Vi skal ikke si ditt, og vi skal ikke si datt. Og i Norge – der skal man veldig ofte ikke si noen ting. Vår sosiale verden er ikke et usikkert sted på grunn av det vi sier, men heller for det vi ikke sier. Og er det ikke da litt deilig når noen sier noe du aldri turte å si høyt tidligere?

Bare noen tanker fra meg i kveld. Ha en fin helg da, dere ♥