En rolig helgelook
Slik så jeg ut da jeg dro ut på byen i går! Kødda. Jeg lekte meg litt med løsglitter og glitterlim fra Ben Nye i går, men det var bare gjengen på kontoret fikk være vitne til at øynene mine ble forvandlet om til to discokuler. Jeg liker ikke å tiltrekke meg for mye oppmerksomhet når jeg går ut døren, men bare se så kult dette glitteret er da? Jeg håper jeg vokser på meg noen ekstra baller i mitt neste liv. Da skal jeg se sånn her ut hver eneste dag.
Kjole fra Billie & Me
Rekk opp hånda alle som digger fløyel! *rekker opp hånda* Det bor absolutt en liten bohem i meg, og jeg blir derfor ekstra glad når jeg ser materialer som fløyel, silke, blonder og paljetter i butikkene. Jeg elsker alt som har det lille ekstra, og denne kjolen er så nydelig! Kan noen gi meg julebordsesong nå – plis?
Kjolen er lånt.
Hei babes! Endelig er det fredag igjen, og jeg kjenner at dette er en dag jeg har lengtet etter hele uken. I skrivende stund sitter jeg på kontoret med et glass vin som har blitt en liten tradisjon her på fredager. Det er flere av dere som har spurt meg hvor den nye jakken min er fra, og her er den! Jeg kjøpte den på Zara TRF tidligere denne uken, og jeg er helt forelsket. Den er rett og slett definisjonen på den perfekte fylla-jakken. Den er sort, varm og har en praktisk hette man kan dra over hodet når værgudene bestemmer seg for å skru på snøen. Denne skal henge med meg på byen i helgen for å si det sånn!
Shopping er ekstremsport
Kjære prøverom. Det er noe jeg har tenkt på en stund, og det er på tide at jeg er ærlig med deg. Jeg håper ikke at du tar dette så personlig. Jeg liker deg faktisk ikke. Da jeg dro hjemmefra i dag tidlig følte jeg meg fin. Jeg hadde tilbrakt en god halvtime foran speilet på badet, fikset håret mitt og fått nok timer søvn til at jeg for en sjelden gangs skyld ikke måtte bruke en kilo concealer under øynene. Så står jeg der da; i butikken. Etter å ha rundet lokalet én gang har jeg allerede røsket med meg mine utkårede favoritter som skal få lov til å henge med meg i prøverommet. Var det maks seks plagg sa du? Jeg drar igjen gardinene og er etterlatt for meg selv i et trangt prøverom. Allikevel er dette plassen jeg føler meg mest eksponert. Svetten begynner å renne, og panikken tar meg. Hvorfor er det så forbanna varmt i disse prøverommene? Jeg vrenger av meg en klam bukse og står der i bare trusa før jeg endelig løfter blikket.
Cellulitter. Det er det første som møter meg. Jeg ser noen av dem i speilet mitt hjemme, men her i dette magiske rommet ser jeg virkelig alt – og enda litt til. Jeg ser ikke bare osten jeg høvlet ned på under min nylige tur til Barcelona, men jeg ser også rester av pinnekjøtt-middagene jeg hadde under i juletider i fjor, og året før der. Og året før det igjen. Jeg vet ikke med dere altså, men jeg er i hvert fall ikke så veldig keen på å se alle skavankene mine i 360-graders vinkel. Ufresh er ikke engang i nærheten av å beskrive hvordan jeg føler meg i et prøverom. Jeg kan sverge på at håret mitt ikke var så fett i dag tidlig. Jeg trodde også at sminken min var plettfri, men der tok jeg grådig feil. Jeg begir meg ut på første plagg; en fin kjole jeg så et bilde av for noen dager siden. Jeg ber en stille bønn før jeg drar plagget over hodet. Ikke overraskende nok har denne kreasjonen en underkjole festet til det øverste laget, og nå har jeg plutselig blitt fanget et sted mellom venstre arm og ti forskjellige stropper som har hektet seg rundt halsen min. Det er ikke første gang dette skjer – for å si det sånn. Jeg husker den gangen jeg presset på meg en paljettkjole som egentlig var for trang. Bare la meg fortelle deg; du vet ikke hva en ekte kamp er før du må vrenge av deg en trang paljettkjole som ikke har glidelås.
Blodårene buler ut. Shopping er jo tross alt ekstremsport, og når du har løpt rundt i en kokende varm butikk med femten plagg på hver arm kan jeg love deg at du får trent deg. Er ikke den egentlige hensikten med prøverom at de skal få oss til å føle oss bra, slik at man vil kjøpe plagget? Burde ikke alle prøverom være utstyrt med et mykt lys og en egen stemme som forteller deg hvor fin du er? Butikkene burde hyre inn sånne kleine hunks som de har på Abercrombie, og plassere dem på en krakk i prøverommene i stedet. Og for hvert plagg du kjemper på deg slenger han smigrende kommentarer i din retning. «Damn, you look fine in that thing!» eller «Can I take you home to my mama’s house?». Da hadde jeg jo kjøpt hele butikken.
Hallo vakre mennesker. Hvordan har tirsdagen deres vært? Jeg våknet opp til tidenes gråeste morgen, og hadde egentlig bare lyst til å snu og legge meg tilbake i sengen min. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er tidenes PMS-monster nå om dagen eller om det bare er vintermørket som gjør det, men humøret mitt har ikke vært det aller beste de siste dagene. Dere vet sikkert hvordan det er; alt er galt og hver minste ting irriterer deg. En du er glad i gjør noe fint for deg, og du klarer ikke å sette pris på det slik du pleier. Så får du dårlig samvittighet fordi du føler deg som verdens jævligste menneske, og før du vet ordet av det er du nede i kjellern (metaforisk, altså). Jeg er sikker på at vinterdepresjon eksisterer, men jeg vil ikke legge skylden på været alene. Jeg er jo egentlig ganske glad i vinteren slik som den er nå. Tørr snø som knitrer under skoene, hvitt landskap så langt øye kan se og lukten av brent ved i luften. Hva er det som plager meg da?