Bildedryss fra gårsdagens middag med Gina Tricot

Hei babes! I går var jeg på sommermiddag med Gina Tricot på Nodee Skybar. Jeg elsker asiatisk mat (og spesielt sushi), så jeg var i syvende himmel da maten ble servert. Og ikke nok med det, men vi fikk også en egen intimopptreden med Ary! Jeg må innrømme at jeg er utrolig dårlig på å følge med på alle up-and-coming artister, men denne dama her gav meg gåsehud som varte resten av kvelden. Herregud, for et talent! Jeg har heller ikke nevnt det for dere på bloggen enda, men jeg har kjøpt meg et nytt kamera, så i går var første kvelden jeg fikk tatt masse bilder med min nye kjærlighet. Går det an å bli forelsket i et kamera? I så fall har jeg falt helt pladask…

…og jeg gir meg selv 100 voksenpoeng!

Det hele startet for et halvt år tilbake. Et av favorittbandene mine skulle komme tilbake til Norge, og holde sin første konsert på nesten 15 år. Jeg hoppet rundt av glede, for dette var et øyeblikk jeg hadde drømt om i flere år. Dessverre var gleden kortvarig…

Hvem skulle jeg dra med? Personlig synes jeg at jeg har verdens beste musikksmak, men de fleste av vennene mine er uenige med meg. Jeg ble nødt til å innse sannheten; jeg måtte dra alene. Skrekk og gru! Men denne konserten skulle jeg ikke gå glipp av!

Så meldte dagen sin ankomst. Jeg styrtet ned to drinker hjemme (-10 voksenpoeng) etter en pep-talk med bffen min på telefonen, snørte på meg skoene og løp ut av døren. «Jeg er en sterk og selvstendig kvinne» hvisket jeg til meg selv gjentatte ganger da jeg kom frem til arenaen. Der stod jeg i kø sammen med alle menneskene (som tydeligvis hadde venner med bedre musikksmak enn det jeg har) og ventet på å gå inn.

Vel fremme foran scenen spilte oppvarmingsbandet fortsatt og salen var helt mørkelagt. YES! Nå var det ingen som kunne se hvor alene jeg var! «Thank you, this was our last song! Enjoy the rest of the show» kom det fra vokalisten og plutselig gikk lysene i hele salen på. Hjelp! Så der stod jeg da; helt venneløs i en opplyst sal, sammen med alle de ikke-så-venneløse menneskene. Jeg så på klokken; det var en halvtime til bandet skulle på. Faen.

Jeg skal ikke lyve. Det ble en lang og ensom pause der jeg satt med telefonen klistret til ansiktet, men da de tretti minuttene var over ble lysene slukket og jeg fant meg en anonym plass i midten av publikum. Bandet kom ut på scenen og begynte på sin første sang. Og det var i det øyeblikket jeg glemte at jeg var alene.

I samarbeid med RFSU

Jeg kan ikke tro at vi har laget åtte episoder av Syklubben allerede! Når jeg ser tilbake på det, så har jeg lært utrolig mye fra alle temaene vi har vært igjennom. Vi har ledd, fortalt og åpnet oss mer enn jeg kunne forestilt meg da vi begynte på denne reisen sammen med RFSU! Hvis det er to damer jeg har blitt skikkelig kjent med den siste tiden, så er det definitivt disse to flotte babesa her! Min favoittepisode er definitivt orgasme- aka. bønneepisoden. Hvilken er din favoritt? Husk at du kan se alle episodene av Syklubben på spillelisten vår, HER!

Syklubben episode 3: la meg komme!

(Her er et sjeldent bilde av meg i shorts)

Jeg sitter på en benk og venter på bussen. Klokken er 8 om morgenen og solen har såvidt begynt å klatre opp på himmelen. Det er meldt sånn passe vær i dag, men jeg har likevel safet med en jakke og jeans. Hvor blir det av den bussen? Jeg fryser!

Og så ser jeg henne; jenta som kommer gående rundt hjørnet. Hun har på seg en genser og et par korte shorts som for lengst har søkt ly mellom rumpeballene. Hallo! Hun har på seg SHORTS! Hvordan får hun det til? Jeg prøver å visualisere meg selv i det samme forferdelige plagget, men jeg grøsser bare av tanken. Jepp, det stemmer. Jeg hater nemlig å gå i shorts!

Ikke nok med at vi bor i et land med bipolare værguder; jeg kan faktisk ikke huske én eneste gang jeg har følt meg fin i shorts! For det første så er de er altfor korte til å dekke festmåltidene mine. Du vet; den cheeseburgeren du spiste forrige helg, som nå har satt seg på bakdelen din. De er heller ikke i nærheten av flatterende for bleike og korte bein. Jeg ble dessverre ikke født med gazelle-bein (og de ser ikke ut til å vokse med det første), og jeg er som regel aldri brun på bena (med unntak av de to ukene jeg tilbringer i syden hver sommer).

Er jeg den eneste som styrer unna dette plagget når sommeren kommer?

Piknikduk-skjørt fra Zara

Solkysset hud, grillpølser, vin og parkliv. Fire ting som beskriver min deilige helg! Jeg må også bruke en liten setning her på å forsvare antrekket mitt. Det var faktisk ikke planlagt å stille opp i parken i kledd en piknikduk, men noen ganger er livet bare litt for tilfeldig. Sånn ellers så skal jeg bruke resten av søndagen min på å jobbe med den herlige selvangivelsen, og se på min nye favorittserie The Handmaids Tale. Anbefales på det varmeste (serien altså, ikke selvangivelsen…)!