Jeg dro på konsert alene

…og jeg gir meg selv 100 voksenpoeng!

Det hele startet for et halvt år tilbake. Et av favorittbandene mine skulle komme tilbake til Norge, og holde sin første konsert på nesten 15 år. Jeg hoppet rundt av glede, for dette var et øyeblikk jeg hadde drømt om i flere år. Dessverre var gleden kortvarig…

Hvem skulle jeg dra med? Personlig synes jeg at jeg har verdens beste musikksmak, men de fleste av vennene mine er uenige med meg. Jeg ble nødt til å innse sannheten; jeg måtte dra alene. Skrekk og gru! Men denne konserten skulle jeg ikke gå glipp av!

Så meldte dagen sin ankomst. Jeg styrtet ned to drinker hjemme (-10 voksenpoeng) etter en pep-talk med bffen min på telefonen, snørte på meg skoene og løp ut av døren. «Jeg er en sterk og selvstendig kvinne» hvisket jeg til meg selv gjentatte ganger da jeg kom frem til arenaen. Der stod jeg i kø sammen med alle menneskene (som tydeligvis hadde venner med bedre musikksmak enn det jeg har) og ventet på å gå inn.

Vel fremme foran scenen spilte oppvarmingsbandet fortsatt og salen var helt mørkelagt. YES! Nå var det ingen som kunne se hvor alene jeg var! «Thank you, this was our last song! Enjoy the rest of the show» kom det fra vokalisten og plutselig gikk lysene i hele salen på. Hjelp! Så der stod jeg da; helt venneløs i en opplyst sal, sammen med alle de ikke-så-venneløse menneskene. Jeg så på klokken; det var en halvtime til bandet skulle på. Faen.

Jeg skal ikke lyve. Det ble en lang og ensom pause der jeg satt med telefonen klistret til ansiktet, men da de tretti minuttene var over ble lysene slukket og jeg fant meg en anonym plass i midten av publikum. Bandet kom ut på scenen og begynte på sin første sang. Og det var i det øyeblikket jeg glemte at jeg var alene.

Leave a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *