Work hard, stay humble

God tirsdags kveld fininger! Jeg har fått litt tilbakemeldinger på at jeg har fremstilt trening og kosthold på en litt dårlig måte her på bloggen den siste tiden. Det kan kanskje virke som at jeg har et komplekst forhold til mat og kroppen min siden jeg skriver så mye om mat i innleggene mine? Jeg har vel kanskje ikke vært så veldig flink til å uttrykke meg når det kommer til dette temaet, og jeg vet det er et sårt tema for mange unge jenter på min alder.

Jeg er en person som er veldig glad i god mat, og jeg har aldri hatt problemer med å unne meg selv et godt (og kaloririkt) måltid. Jeg har alltid vært en person som liker å trene og holde seg i form. Derimot så har jeg det siste året kommet ut av den fysiske aktiviteten jeg har vært vant med pga. en skulderskade som har satt meg en del ut på treningsfronten. Derfor har jeg personlig følt på savnet av den kroppen jeg hadde før dette. For mange kan det kanskje virke helt idiotisk, og mange av dere vil kanskje tenke: du har jo en fin nok kropp som det er? For meg handler trening om tre ting: god selvfølelse, mestring og forebygging av fysiske (og psykiske) plager. En fin kropp som resultat av dette er bare en ekstra bonus. Det siste jeg ønsker er å spre dårlig samvittighet og et dårlig selvbilde over på leserne mine. Tvert imot vil jeg heller motivere dem og oppfordre dem til å gjøre noe som gir dem en god selvfølelse. God selvfølelse er forskjellig for alle mennesker. For meg er god selvfølelse å gi kroppen min den sunne aktiviteten den faktisk trenger. Og samtidig kunne unne meg noe godt av og til. Det er også viktig for meg å ha en kropp jeg trives i.

Ellers er jeg også håpløst lei av dette treningshysteriet og kroppspresset som samfunnet vårt er fylt med i dag. Når jeg derfor skriver at jeg har spist femten cinnabons (en kanelbolle som sikkert dekker dagsbehovet til omtrent to personer) så skriver jeg ikke dette for å unnskylde meg eller for å fortelle dere at jeg har dårlig samvittighet for det. Jeg gjør det heller for å latterliggjøre presset og nesten unnskylde kroppen min og samfunnet fordi jeg faktisk IKKE får dårlig samvittighet. Jeg stiller et spørsmål til alle fanatikerne som har kjørt seg fast i tredemølla på treningssenteret for å få dem til å innse at de kanskje burde dra hjem snart (du har jo tross alt trent i fem timer). Dessverre er ikke alltid humor like lett å formidle til alle som sitter i publikum, og da er det alltid noen som misforstår. Jeg mener at man skal elske seg selv slik man er, søke det som gir DEG god selvfølelse og slutte å sammenlikne seg selv med andre. Og for all del droppe dette hysteriet. Det er faktisk greit å ta seg en bolle.