Skal jeg være ærlig, så har jeg delte meninger rundt det å være åpen og personlig på sosiale medier. Jeg ser ofte overskrifter om en eller annen blogger som «åpner opp om angsten» eller forteller om «da jeg prøvde å ta livet mitt». Den ene dagen skriver de om favoritt-lipglossen sin, og den neste dagen legger de ut om hvor mye de sliter psykisk (gjerne kombinert med et kunstnerisk bilde av seg selv i bh’en bak et tjukt lag av vsco-filters). I kommentarfeltet hagler det inn meldinger om hvor sterke og inspirerende de er som tørr å stå frem.
Og jeg har gjort det selv. I skrivende stund er det åtte måneder siden jeg delte videoen der jeg fjernet sminken min og blottla det som hadde vært mitt aller største kompleks opp igjennom tenårene; huden min. Og hvorfor gjorde jeg det? Jeg hadde rett og slett kommet til et punkt der jeg ikke lenger bar huden min med skam, og jeg ville hjelpe andre der ute til å føle seg litt mindre alene rundt problemet. That’s it.
For en blogger som meg, som aldri hadde vært så personlig før dette, var tiden etter at jeg trykket publiser en utrolig opplevelse. Videoen fikk tusenvis av visninger og kommentarer, og i innboks haglet det inn meldinger fra fremmede mennesker som fortalte meg hvor modig jeg var. I tillegg fikk jeg personlige meldinger fra de som slet med det samme og som fant en støtte i min sårbarhet. Det gav meg glede, og ikke minst mening. Jeg hadde oppnådd akkurat det jeg ønsket! Jeg hadde hjulpet fremmede mennesker til å føle mindre skam rundt et problem som var så personlig for meg. Og det var da jeg tenkte; det å være åpen på sosiale medier kan fader meg være en bra ting!
Men på den andre siden, så kan jeg ikke unngå å være litt kritisk. Det er mulig jeg tar feil, men jeg opplever at mange på sosiale medier bruker åpenhet som et salgstriks for å drive trafikk inn til bloggene sine. En clickbait-tittel her, en clickbait-tittel der. Angst, depresjoner, sårbarhet, kjærlighetsliv og selvmordstanker. Og det er da jeg tenker; har det blitt trendy å blottlegge seg på sosiale medier?
Resultatet av mine egne kritiske tanker har ført til at jeg holder igjen på min egen åpenhet. Jeg er redd for å være ærlig med dere og skrive åpent om psykiske problemer og tyngre temaer, i frykt for å bli oppfattet som én som bruker åpenhet som en trafikkstrategi. Og det er det som har dratt meg ned i et mørkere hull den siste tiden.
Sannheten er at jeg har ikke hatt det så bra med meg selv de siste månedene. Og når jobben min er å lage inspirerende innhold for et publikum hver eneste dag, så føler jeg meg som en eneste stor vits hver gang jeg maler et glansbilde av min egen hverdag, når det er så langt fra sannheten. Derfor kommer jeg til å utfordre meg selv i tiden fremover. Jeg skal forsøke å være mer åpen med dere, og jeg vil bare at dere skal vite at min åpenhet ikke er motivert av hverken flere lesere eller cred, men fordi jeg er menneskelig og ikke klarer å late som at alt går på skinner, når jeg egentlig sitter på et tog som kan krasje når som helst.
Har tenkt tanken selv, flere ganger. «Er det blitt trendy å være deprimert?». Synes det er fint å sette lys på virkelige problemer, som mange sitter med, men greier ikke helt å ta det seriøst når det er bilder av trutmunn og en halvnaken kropp i samme innlegg.
Håper du selv finner ut av dette, og kommer deg ut av det. Jeg har selv perioder, (høsten sin feil kanskje?) der alt er litt komplisert med tankesettet. Tror vårt tankesett spiller spill med oss.