Tankeprosessen under nettshopping

Endelig hjemme etter en lang og slitsom dag. Jeg burde lage meg noe middag, men jeg skal bare sjekke om de har fått inn noe nytt på nett. Veldig kjapt. Bare en rask titt, og så mekker jeg mat etterpå.

*ti minutter og femten faner senere*

ÅH! Denne kjolen må seriøst være det vakreste jeg har sett. Den må jeg jo bare ha! Og de skoene der da… Når jeg tenker meg om så trenger jeg jo faktisk noe å ha på meg på festen til helgen. Og et festantrekk fortjener fint tilbehør! Hva med disse øredobbene? De sier jeg-er-festklar-men-prøver-ikke-så-hardt. Perfekt – akkurat det jeg ser etter!

*Legg til i handlevognen*

2800 kr? Shit, hvordan ble det så dyrt? Trenger jeg egentlig den toppen? Nei, jeg finner sikkert en liknende hvis jeg angrer. Ny totalsum; 2700 kr. Ser du mamma! Jeg er fornuftig og sparsommelig jeg også. Da kan jeg gå videre med god samvittighet. Jeg hadde glemt at dette er en av de nettbutikkene som har lagret betalingsinformasjonen min. Digg! Da kan jeg bare trykke på én knapp og om noen dager ligger skattene på mitt nærmeste postkontor.

Dagen har kommet. Pakken ligger foran meg på sengen, og jeg gjør meg klar for prøving. Jeg kjemper meg inn i den fine kjolen (som i følge nettbutikken var normal i størrelsen). Jeg ser meg i speilet; kjolen jeg hadde forelsket meg i så ut som en drøm på modellen på bildet, men på meg ser den dessverre ut som en søppelsekk. Jeg ender til slutt opp med å like rundt en tredjedel av klærne jeg prøver. Jeg legger plaggene tilbake i pakken, og lover meg selv at jeg skal returnere det i tide, selv om jeg vet at jeg aldri gidder.

Til tross for at nettshopping aldri blir en suksess, så fortsetter jeg å gjøre det. Det er så lett å la seg friste. Det er så lett å la seg lure. Men viktigst av alt; du slipper å dra i butikken. Du slipper å stå i prøverommet som en svett hval og oppleve skuffelsen i 360 graders speil når du ser at den fine kjolen på hengeren ser ut som en søppelsekk på din egen kropp.