Jeg har aldri eid en designerveske

Jeg har alltid ønsket meg en Chanel-veske. Den er tidløs, klassisk og jeg innbiller meg at den får alle antrekk til å se hundre ganger bedre ut. Når jeg er på ferie i storbyene stopper jeg alltid utenfor Chanel og titter inn på veskehimmelen bak glassvinduet. Jeg går selvfølgelig aldri inn i selve butikken, for jeg er redd for å snuble i døra slik som Carrie Bradshaw gjorde da hun gikk innom Dior i Paris. Jeg har heller ikke et gullkort ala. Aleksandr Petrovsky som jeg kan bruke til å svi av pinlige høye summer i et forsøk på å dekke over flausen.

Jeg har prøvd å spare opp i evigheter, slik at jeg én dag kan ta en svipptur til himmelen, bruke en formue og returnere til sivilisasjonen med verdens vakreste veske hengende over skulderen min. Jeg må bare betale husleien først. Og så kom jo den tannlegeregningen i posten i går. Shit, ble det så dyrt? Åja, de måtte jo ta ekstra røntgen av den visdomstannen som er på vei ut. På kort tid bruker jeg penger på livets gørrkjedelige utgifter – og totalsummen utgjør som regel det samme som prislappen på drømmevesken min.

Jaja, tenker jeg. Kanskje i et annet liv. Kanskje en gang om tretti år, når jeg blir pensjonert og får en feit sluttpakke. Da skal jeg fader meg kjøpe den vesken, og jeg skal bruke den hver jævla dag. Optimistisk med denne tanken ferskt i minnet, går jeg ut av døren og setter meg på bussen. Og der, rett foran trynet mitt, sitter det en jente på knappe 16 år med vesken jeg sikler etter. KØDDER DU ELLER? Da jeg var 16 år hadde jeg såvidt råd til å kjøpe meg mat i kantina på skolen, og det hendte stadig vekk at jeg ringte mamma for å spørre om penger til en stusselig yoghurt. I nitti prosent av disse tilfellene ropte hun bare; «smør deg en forbanna matpakke!» før hun la på røret.

Jeg vet ikke hvordan hun har fått råd til denne vesken. Jeg kan ikke vite om det er hennes styrtrike foreldre som har skjemt henne bort, eller om hun har spart opp til den selv. Jeg husker selv hvordan det var da jeg var på samme alder, og hvor hardt det var å stå i mot merkepresset. Jeg syntes det var flaut å gå rundt med en vinterjakke som ikke var fra et populært merke. Jeg kunne føle de stygge blikkene på meg når jeg ikke gikk i deres uniform. En uniform som ville gi deg aksept. Sistnevnte var selvfølgelig veldig viktig for meg, så derfor fikk jeg meg en jobb, sparte alle kronene jeg fikk inn og så kjøpte jeg den kule jakken alle hadde. Bare for å passe inn.

Jeg tror at merkepress er et fenomen som eksisterer i de fleste aldre. Er det ikke designerveska, så er det den kuleste barnevognen, den feteste bilen eller et bestemt merke på vinen du serverer i middagslaget ditt. Vi bruker rett og slett alt for mye tid, og altfor mye penger på å imponere de rundt oss med materielle ting. Og disse tingene gjør oss hverken mer verdt som mennesker eller lykkeligere i lengden.

Én dag vil jeg kanskje prioritere pengene mine annerledes, og kjøpe drømmevesken min. Men da skal alle regningene være betalt først, og jeg skal kjøpe den fordi jeg synes den er fin – ikke fordi jeg vil imponere noen andre.