Jeg var 16 år gammel da jeg for første gang bestemte meg for å flytte ut. I mine øyne var jeg mer moden enn alle andre rundt meg (mamma inkludert) og jeg hadde fått nok av å bo under samme tak som familien min. Jeg var lei av å bli kjeftet på for de skitne tallerkenene som hadde stått på benken i lenger enn fem minutter (jeg skulle akkurat til å sette dem inn liksom – sånn serr) og jeg var heller ikke så veldig fan av innredningen i stua som bestod av 60 prosent harry pyntenips. Det var jo bare ett problem; jeg var ikke gammel nok. Med mindre jeg ville begynne på en internatskole langt ute i gokk. Så fort jeg fylte 18 derimot, ja da skulle alle få se hvor fort jeg kunne pakke kofferten min og fly ut av fugleredet.
«Hvor bor du?». Spørsmålet henger i luften, og jeg prøver å gjøre klar unnskyldningene oppe i hodet mitt. «Ehm, jeg bor i Asker» hører jeg meg selv si. Personen jeg snakker med er litt eldre enn meg, har bodd i byen i flere år allerede og skal snart kjøpe leilighet med kjæresten. «Åh, så deilig da egentlig. Det kan jo være så masete i byen». Ja, det er sikkert sant, men dessverre har jeg ikke et annet utgangspunkt å sammenlikne med ettersom jeg har bodd alle mine 22 år hjemme hos mamma på et lite tettsted som knapt får plass på kartet. «Ja, hehe. Det er digg det». svarer jeg. Så ser hun på meg og sier; «Hvor mye betaler man i husleie der ute a?» *klein stillhet* «Eh… jeg bor sammen med mamma faktisk» *enda kleinere stillhet*
Jeg skulle være først ut, men istedenfor ble jeg sistemann. Mitt ønske om å flytte ut har alltid vært der naturligvis, men jeg ville ikke flytte ut og kaste husleiepenger ut av vinduet sånn helt uten videre. Derfor har jeg nå i flere år sett venninnene mine flytte ut i tur og orden – og til slutt var det bare meg igjen. På det lille tettstedet som knapt får plass på kartet. Her ligger jeg i sofaen og ser dårlig tv på lørdager, når vennene mine er ute og fester til morgengry. Jeg går på butikken og ignorerer blikket til dama bak kassa (som garantert synes det er tragisk at jeg går på butikken med moren min), mens vennene mine kjøper makaroni til middag for en tier – for å ha råd til månedens husleie.
Ja, jeg synes det er flaut å innrømme at jeg er sistemann ut, men samtidig vil jeg stå opp for meg selv (og alle andre som er i samme situasjon) ved å si at det er viktig å ta valg som føles riktig for én selv – uten å bli påvirket for mye av det alle andre tilsynelatende gjør. Jeg har holdt ut her hjemme ganske lenge, men nå står jeg plutselig med én fot i barndomshjemmet og én fot ut i voksenlivet. Tiden er derfor inne for å ta det neste steget videre. Med det sagt, så er jeg veldig glad for å kunne fortelle dere at jeg er 22 (snart 23) år og bor nå i Oslo.
Du skriver så fint, Marie. Og det er absolutt ingen skam i å være 22 før man flytter ut! Jeg personlig var 15 da jeg flyttet hjemmefra for å gå på videregående i byen, og for min del var det riktig, men det betyr ikke at det er riktig for alle. Jeg digger deg, og håper du kommer til å stortrives utenfor det trygge redet hjemme hos moren din også <3 Stå på!
Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver! 🙂 Jeg flyttet ut av barndomshjemmet og inn i et kollektiv i Oslo da jeg begynte å studere etter videregående. Der bodde jeg helt frem til bachelorgraden var avlagt. Ettersom jeg er utdannet journalist, og jobbmulighetene ikke er allverden, turte jeg ikke satse på at jeg kunne tjene nok i måneden til å betale husleien. Så da flyttet jeg hjem igjen, til mamma og pappa. I etterkant angrer jeg på at jeg var så skeptisk til hele greia, for mamma og pappa tok meg jo i mot med åpne armer, og det ble jo bare superhyggelig å bo hjemme! Det var bare jeg som trodde på andres fordommer («HÆ, bor du hjemme?!), som du beskriver, som gjorde at jeg kviet meg for det. Det er den beste avgjørelsen jeg har tatt, for et år hjemme hos mamma og pappa gjorde at jeg kunne spare opp penger til å kjøpe min egen leilighet i Oslo. Jej! Dette ble verdens lengste kommentar, beklager det, jeg har bare et siste poeng jeg må få ut; jeg tror grunnen til at mange tenker at det er teit å bo hjemme som voksen, er fordi man sammenlikner det med hvordan det var å bo hjemme som barn. Men det er jo to helt forskjellige situasjoner! Når jeg flyttet hjem igjen i en alder av 22 år, var jo ikke mamma og pappa «foreldre» på samme måte («Har du gjort leksene dine?», «Husk å legge deg tidlig i kveld», «Vi syntes ikke du skal gå på den festen i helga»), som de jo, naturlig nok, var da jeg var ungdom. Det var jo mer som å bo i kollektiv med foreldre – vi behandlet hverandre på en voksen måte alle sammen. Det var riktig så behagelig, skal jeg si deg! 🙂 Jeg er takknemlig for den delen av livet, for det gjorde at jeg fikk et annet forhold til foreldrene mine, enn hva de som flytter ut med en gang de kan kanskje har.
* For ordens skyld; jeg er også helt enig i Kine som kommenterer over her; jeg har full respekt for de som flytter ut og bort når de kan og vil. Tenk så fint at vi mennesker kan være så forskjellige! Og det er som Kine sier, hva som er rett for én, er ikke nødvendigvis rett for en annen.
Lykke til på vei ut av redet, fine du! Jeg gleder meg til å følge deg videre i Tigerstaden 🙂 <3 (Og tar gjeeeerne i mot noen interiør-innlegg, jeg ser for meg at du har like god smak når det kommer til innredning som du har når det gjelder klesstil, hihi.)
Hvor har I Oslo har du flyttet hen? Og hvor stor er leiligheten? Kjøpt eller leier du?
Jeg har flyttet til St. Hanshaugen 🙂 Jeg leier et rom i et kollektiv!