Jeg får stadig vekk spørsmål om hvordan det er å være i et avstandsforhold. Noe som er forståelig, ettersom oddsene er i mot deg allerede fra starten. Et avstandsforhold tester forholdet på alle mulige måter, og det skal derfor ikke så mye til for å få forholdet til å rakne. Først og fremst vil jeg begynne med å si at dette ikke er et innlegg som skal handle om mitt kjærlighetsliv og kjæresten min, da jeg synes dette blir for privat til å dele i detalj på bloggen. Men det er selvfølgelig mange av dere som lurer på hva slags utgangspunkt vi stiller med (avstand, personlighet, hvor lenge vi har vært sammen osv.), og det skal dere selvfølgelig få vite mer om.
Jeg og kjæresten min ble kjent rett før han begynte på medisinstudiet sitt i Krakow. Et medisinstudie varer i 6 år, så dere kan bare tenke dere hva slags odds vi hadde i mot oss. Da forholdet vårt begynte kunne ikke venner og familie forstå hvordan jeg i det hele tatt kunne tenke meg å være sammen med noen som for det første bodde så langt unna, og som kom til å være borte i så mange år fremover. Når det kommer til kjærlighet, i mine øyne, er det vanskelig å skulle gi opp noe når man først har forelsket seg, og har blitt glad i en person. Jeg gjorde bare det som falt seg naturlig, selv om det ikke var det forholdet jeg hadde drømt om. I kjærlighet kan man aldri planlegge, man må rett og slett bare følge det hjertet forteller deg. Man tar ting litt som det kommer, og jobber med problemer som oppstår på veien. Nå har vi vært sammen i snart to år, og jeg har i løpet av den tiden lært meg så mye om de positive sidene ved et avstandsforhold, og bygget et forhold og minner med kjæresten min som jeg aldri ville vært foruten.
Så hva er viktige egenskaper i et avstandsforhold?
Tillit
Dette er i mine øyne absolutt den viktigste egenskapen. Dette er nok vanskeligst i starten når forelskelsen er ny, og man ikke kjenner personen så godt enda. Et avstandsforhold fungerer ikke dersom man er styrt av sjalusi og mistillit. Og tro meg: det er så mange ting som trigger sjalusien! Alt fra når den andre er ute på byen, nye venner av det motsatte kjønn på Facebook eller hvem den andre har vært sammen med tidligere. Selvfølgelig er alle mennesker forskjellige! Noen er mer eller mindre trofaste enn andre. Og noen er rett og slett mer sjalu enn andre. Det viktigste er at man viser tillit ovenfor kjæresten inntil det motsatte er bevist. Det å vise mistillit ovenfor den andre kan også skape usikkerhet, så det viktigste er å bare slappe av og akseptere at man ikke kan kontrollere det.
God kommunikasjon
For å lære hverandre tillit så er god kommunikasjon viktig. Dette gjelder i alle forhold generelt, men i et avstandsforhold er dette spesielt viktig da man ikke ser hverandre hele tiden. Det er viktig å være ærlig med hverandre, snakke om ting dersom noe dukker opp og ikke bære på usikkerhet og frustrasjon, da dette igjen kan gjøre den andre usikker. Det å snakke sammen hver dag er også viktig for å føle at man tar en del i den andres hverdag, og at man letter litt på savnet. Jeg snakker med kjæresten min hver dag både på Skype (på kveldene), Snapchat (i løpet av dagen) og sender han tekstmeldinger. Dersom jeg ikke har hatt kontakt med kjæresten min, på en eller annen måte i løpet av dagen, føler jeg ofte på at forholdet kjennes litt fjernt og uvirkelig ut. Om man ikke har mulighet til å snakke hver dag, burde man snakke så ofte man har mulighet.
Tenk positivt!
Andre som ikke er i et avstandsforhold vil kanskje ikke tro dette, men det er faktisk utrolig mange positive sider ved å ikke se hverandre hver dag! For det første er gjensynsgleden ubeskrivelig deilig, og den hjelper på å vedlikeholde gnisten og forelskelsen i forholdet. For det andre så setter man av så utrolig mye mer tid til hverandre når man først sees, og da utnytter man tiden sammen til det fulleste. Man får også god tid til å bli kjent ordentlig med hverandre før man går i tottene på hverandre. Visste dere at det tar minimum to år før man blir ordentlig kjent med en person?
Selvstendighet
Etter min mening så er det dette punktet som skiller persoligheter fra hverandre. Avstandsforhold er utenkelig hos noen av en veldig viktig grunn: de trenger nærheten og tilstedeværelsen hele tiden. Jeg vil ikke si at et avstandsforhold ikke er for alle, for det ville vært urettferdig av meg. Men jeg ser at både jeg og kjæresten min er veldig selvstendige mennesker. Vi driver med vært vårt hver eneste dag, og er ikke avhengig av en konstant nærhet for å komme oss igjennom hverdagen. Dette betyr ikke at vi ikke kan forestille oss et liv uten hverandre, men at vi rett og slett kan leve i en hverdag uten hverandre. Ser du forskjellen? Selvstendighet har derfor vist seg å være et nøkkelelement hos oss, og det tror jeg det er for andre også. Så dersom du ikke er så selvstendig av deg, så er trøsten at dette heldigvis kan læres. Men det må skje på eget initiativ.
Hva kan gjøre ting lettere?
• Gjør noe hyggelig i hverdagen: send koselige ting og kort i posten.
• Ha faste Skype-dater: skype så ofte dere har tid og gjør det til noe fast i hverdagen. Ikke undervurder hvor viktig den daglige kontakten er!
• Dra på overraskelsesbesøk: no words needed!
• Opplev så mye som mulig når dere har tid sammen: med tanke på at man bor fra hverandre mye kan det hjelpe å lage felles minner og opplevelser sammen, og sjansene for at man vokser fra hverandre minsker.
• Ikke planlegg for mye: ta ting litt som det kommer og aksepter avstanden for det den er. For mye planlegging kan føre til at man lett blir skuffet, eller at man ikke takler avstanden like bra.
• Legg igjen «bevis» på at du har vært der når dere drar fra hverandre: det å legge igjen en liten koselig lapp, eller noen ord/skriblerier er så hyggelig å finne igjen når man kommer over det tilfeldig senere. Evt. snik med en liten lapp i lomma når dere tar farvel.
• Gi kosebamser til hverandre som dere kan kose på når dere er alene: Jeg vet… superklissete greier, haha. Men det er så koselig!
Håper dette innlegget kan hjelpe noen av dere som er i et avstandsforhold selv, eller dere som kanskje vurderer å gå inn i et. Det viktigste er at du følger hjertet ditt, og gjør det som føles riktig for deg. I kjærlighet er ikke ting alltid logisk, og det finnes ingen oppskrift. Dette er ihvertfall egenskaper og tips som fungerer for min del. Og hvis det er noe mer dere lurer på, kan dere legge igjen en kommentar i feltet under her og så svarer jeg dere mer enn gjerne! ♥
For et kjempebra innlegg!:) Jeg er selv i et avstandsforhold og kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Tusen takk for gode råd:-)
Tusen takk 🙂
Kjempe bra innlegg! Har selv vært i avstandsforhold ca siden skoleslutt i fjor, ettersom vi bor på hver vår side av oslofjorden etter at vi ble ferdig med vgs, der han bodde på skolens internat. I høst dro jeg inn i militæret, da det tok mange uker mellom hver gang vi så hverandre. Nå bor jeg heldigvis i Oslo resten av tjenesten min, noe som gjør at jeg kan ta meg en dagstur etter jobb nå og da, og se han hver helg. Dette gjør at jeg prioriterer han over egentlig alt, så venner og annet jeg burde male ferdig rommet mitt… Avsandsforhold er abselutt ikke lett, og jeg tror ikke forholdet hadde overlevd hvis vi ikke alerede hadde vært sammen i over 2 år. Men som du selv skrev er det jo så utrolig deilig å møtes igjen, uansett om det har gått en uke eller en månede. 🙂
Tusen takk 🙂 Det er nok forskjellig for alle tror jeg. Jeg selv ble jo sammen med kjæresten min etter at han hadde reist ned og vært der en stund. Fordelen da er vel at vi ikke vet hvordan vi kunne ha hatt det, men allikevel så må man legge litt ekstra krefter i å lære seg til å stole på hverandre.
Så hyggelig å høre at dere har klart dere fint 😀
Veldig bra skrevet! Alle punktene er så viktige 🙂 Jeg levde i et avstandsforhold i over 3 år og vi visste ikke hvordan det var å ha et «normalt» forhold. Tror dette er enklere enn å være sammen først og få avstanden senere. Nå har vi bodd sammen i 1 år og det er helt fantastisk! I avstandsforhold blir man kjent med hverandre på en helt annen måte og lærer seg å sette pris på de små tingene, som jeg vil si danner et veldig godt grunnlag. Så lenge man er innstilt på det, så kan alt gå an 🙂
Hei! Så fint å lese, nettopp gått inn i et forhold, vært sammen i fire mnd og avstand i to av dem. Fremtiden blir vel fra hverandre og det er skummelt å tenke på. Hvordan går det med dere nå?
Jeg og kjæresten ble kjent med hverandre gjennom folkehøgskole, men vi ble ikke sammen før helt på slutten. Det var noe som hadde bygd seg opp sakte men sikkert i løpet av året. Nå har vi sommeren i Oslo-området, men til høsten skal ha studere en årsenhet i psykologi. Jeg trodde han skulle inn på UiO, så hadde vi vært nære hverandre, men han har søkt Tromsø som førstevalg pga. poenggrenser… Dette visste jeg ikke noe om før nå nettopp. Han hadde gått og tenkt på det mye, og trodde at jeg var klar over det, men lot det ligge fordi han syntes det var vanskelig å prate om. Selv var han forundret over at jeg taklet det så bra, men det var altså fordi jeg ikke visste noe. Da jeg fikk vite det taklet jeg det altså ikke så bra…
Så om vi prøver å få dette til å funke skal han studere oppe i Tromsø et år imens jeg fortsetter her. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det, og jeg blir redd for å «miste ham». Spesielt med tanke på at forholdet er så ungt også. Jeg føler det er så sjeldent at jeg møter en person jeg får følelser for, så jeg har ikke lyst til å gi slipp på dette. Jeg har ikke vært i mange forhold i løpet av livet, og det er nettopp fordi jeg ikke hopper inn i noe før jeg merker at det er følelser der. Jeg har blitt utrolig glad i ham nå, og jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med det.