Vekkerklokken kimet i vei en tidlig morgen. Fuglene på utsiden gav fra seg en liten beskjed om at det endelig var blitt vår, og morgensolen hadde funnet veien igjennom en sprekk i rullgardinen på soverommet hennes. Hun hatet når lyset vekket henne før hun orket å stå opp, men den sterkeste sol ville til slutt klare å trenge igjennom lagene av mørke gardiner. Vanligvis ville hun strukket seg etter en genser, lagt den raskt over øynene og fortsatt videre inn i den behagelige drømmeverdenen – men ikke i dag. Hun hadde overvunnet den indre stemmen som fortalte henne at dagen i dag ikke var så betydningsfull, og nå var hun allerede på vei mot skapet for å hente frem kaffekoppen sin. Hva var det som gjorde denne dagen så spesiell? Var det noe annerledes med denne dagen enn den forrige?

Den behagelige drømmeverdenen var ikke lenger en fristende tilværelse å rømme vekk til – snarere tvert i mot. Det føltes ut som om den dype søvnen bandt henne rundt bena, og hindret henne i å løpe fritt. Hvor lenge kan man utsette et oppgjør med seg selv? Livet stod og banket på døren, og ville ikke slutte å tynge på samvittigheten din før du åpnet opp. «Hallo, er det noen hjemme?» ropte han. «Ja, det er meg; jeg vil ikke åpne for jeg har det skikkelig kjipt nå.». Pause. «Greit nok, men tror du at du kommer til å få det noe bedre dersom du ikke åpner opp for meg?»

Livet dere; det handler ikke om å være i sin drømmetilværelse. Det handler om de valg og handlingene vi tar, og gjør, på veien opp til nye steg i trappen vi kaller for livet. Hvor kjedelig hadde ikke verdenen din vært dersom du hadde alt du ønsket deg? Jeg kan love deg at du hadde gått lei i løpet av noen uker. Det handler om hva vi gjør for oss selv – ikke for andre. Du kan sammenlikne deg selv med dem hele tiden, og gruble deg trist og grå på hvorfor de samme triksene ikke fungerer for deg. Hvilke vekter er det som tynger på dine skuldre, og som hindrer deg i å leve et lykkelig liv? Det er på tide å ta et oppgjør med seg selv, og kaste vekk de vektene som har vært der i altfor lang tid. Livet banker på døren din – og jeg synes det er på tide at du åpner opp!

WEARING
Jacket from Style Butler
Dress from NLY Trend by Lisa Olsson (HERE!/adlink)
Heels from Zara
Sunnies from Céline

22 years young, but still a kid at heart

Hei som tiden flyr! Forrige uke var jeg 16 år gammel og løp rundt med uggs på bena. I helgene dro jeg på fest og drakk meg full på en fin blanding av alle de alkoholiserte drikkevarene jeg kunne få tak i – helt til jeg lå på nattbussen hjem og dekorerte gulvet med oppkast. Det viktigste i livet var å få drømmeprinsen på skolen til å falle for meg og få plass på de populære russebussene. Jeg hadde tusen bekymringer i verden, men samtidig var jeg helt bekymringsfri. Jeg savner ikke mitt 16 år gamle jeg, men samtidig synes jeg det er fint å minne meg selv på hvor mye man kan forandre seg over tid. Som voksen blir man nødt til å takle motgang som er tøffere enn du kunne forestilt deg som ungdom. Du må ta valg som er vanskelige og det å bite i sure epler og akseptere at livet er urettferdig blir en daglig prosedyre. Samtidig bygger du opp et liv rundt deg som fylles med ting og mennesker du elsker høyere enn du elsker dine egne behov. Du er lykkelig, og før du visste ordet av det hadde du så mye kjært i livet som du ble livredd for å miste. Du blir plutselig kjent med følelsen de kaller for angst.

Den største gleden ved å bli voksen er at du endelig begynner å drite i hva folk måtte tenke og mene om deg. Du kan være teit og barnslig uten å være redd for å skremme vekk de du møter på livstid. Pappa har lært meg mye om barnslighet. «Det er noe helt annet å være barnslig enn å være barnlig. Barnslig skal man være så lenge man lever» sa han til meg en gang. Og jeg tror søren meg at han er inne på noe! Livet kan være vanskelig av og til, men latter er virkelig den beste medisinen. I går fylte jeg kanskje 22 år, men barnet i meg vil leve for alltid.
_

_

Jeg måtte le litt av meg selv her om dagen. Det var en fredag og jeg hadde selvfølgelig sovet til langt på dag, og eliminert alle mine muligheter for det mamma definerer som «å få mye ut av dagen». En liten funfact om meg er at jeg alltid sover med ørepropper i om natten, så det som vekket meg denne dagen var lyset som flommet inn på rommet mitt. Lys? På mitt rom? Jeg kan fortelle dere at dette er et sjeldent tilfelle hjemme hos meg. Jeg bor i et hus der rundt tretti prosent av rommene ligger under bakken, og de resterende sytti har lys som kun strekker seg en halv meter inn fra vinduene. Men så har det seg slik at på enkelte dager, når solen står akkurat lavt nok på morgenen, klarer en liten lysstripe så vidt å snike seg inn igjennom kjellervinduene på soverommet mitt. Og hva forteller dette lyset meg? Jo, det forteller meg at jeg har jævlig dårlig tid.

Så jeg kaster meg opp av sengen, slenger på meg en genser og løper nesten ifra bena mine i det jeg setter kursen mot badet. Vel fremme på badet river jeg opp skapet og fisker ut min fantastiske spraytan som gjør deg dritbrun på et par sekunder. Skal fader meg ikke la noen bleike legger ødelegge bildene mine nå! Den eneste ulempen med denne spraytanen er at jeg klarte å ødelegge det dyrebare marmor-gulvet med den på badet i New York. Tanken slår meg; hva med å spraye den på utenfor istedet?

Så der står jeg da. På utsiden av huset, med rumpa bar foran hele nabolaget (for jeg har selvfølgelig glemt å ta på meg dette klesplagget som vi kaller for bukse) og med beina veivende til alle kanter for å fange opp spraytanen som blåser avsted med vinden. For noen år tilbake ville jeg kanskje blitt flau over meg selv, men jeg tror at naboene mine har blitt immune mot mitt daglige show etter alle disse årene som blogger. Helvete heller, jeg har til og med blitt immun mot meg selv! Er det sånn det er å bli voksen?

Etter en langvarig kamp anser jeg til slutt bena mine som brune nok, og så er det til slutt klart for photoshoot. Med en hatt på hodet slenger jeg på sminke i halve ansiktet og registrerer i speilet at jeg fortsatt har sovemerker etter puten over kinnet. Takk gud for photoshop. Jeg tror at det er en del som kan klikke seg inn på blogger og tenke at vi må tro vi er modeller der vi løper rundt og tar bilder av oss selv hele tiden. Modell? Jeg føler meg mer som er en stor potet som sitter forklumset i sengen kledd opp i tyllskjørt, med en tiara på hodet i håp om at folk ikke skal gjennomskue at hun ikke er en prinsesse. For vi vil jo ikke at det skal skje?

_

_

Translate: please copy + paste into Google Translate

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne på dette innlegget. Den siste tiden har jeg vært så uendelig frustrert over meg selv, og hittil har jeg dessverre ikke klart å forme tankene mine om til ord. Jeg er litt rusten på skrivehånden, men jeg gir det allikevel et forsøk.

___

Det er mange som ser på dette med å være fulltidsblogger som en drømmejobb, der man lett kan tjene en masse penger uten å omtrent måtte løfte en finger, men dette er et rykte som er ekstremt misvisende etter min mening. Blogging er absolutt ingen lett jobb og det er heller ingen glamorøs tilværelse, men det er ikke det jeg er her for å klage over i dag. Tvert i mot ser jeg på meg selv som svært heldig som kan kalle denne rare, lille nettverdenen for arbeidsplassen min, og dere skal vite at jeg er evig takknemlig for at dere titter innom her hver eneste dag. Bloggen har gitt meg så mye over tiden, både i form av opplevelser og mennesker, og den har på sett og vis formet meg til den personen jeg er i dag. Uansett hvor klisjé det nå enn høres ut.

_

Read More

ALWAYS BE YOUR SILLY, HAPPY AND BEAUTIFUL SELF!

_

Helt siden jeg var liten jente har jeg som regel klovnet meg igjennom det meste her i livet. For meg har det alltid vært viktig å ta vare på gleden og latteren i hverdagen. Hvordan ellers skal man klare å stå ut i tunge perioder? Jeg kan ikke påstå at jeg er lille frøken positiv på en skikkelig dårlig dag. For det er faktisk lov å ta seg en tur ned i kjelleren når ting står på som verst, men på et eller annet tidspunkt må du komme deg opp igjen for å trekke luft. Personlig mener jeg dette er hovedforskjellen på mennesker som blir deprimerte og ikke. Det hele kommer an på om man har den evnen til å få hodet over vann igjen.

Jeg har møtt på altfor mange mennesker her i livet som har tatt seg selv altfor høytidelig, og som ser ned på meg fordi jeg ikke er en av dem. Jeg har i lang tid følt meg som den unormale. Faktumet er at ingen av oss er unormale. Normalen er at alle mennesker er forskjellige. Og da vil jeg heller være den som danser meg igjennom livet med et smil om munnen og en rar grimase tredd over ansiktet. Så smil, vær glad og la de rare sidene i deg skinne. For det er ingenting i verden som er vakrere enn å bare være seg selv! Bare et par ord fra meg til dere fine lesere. Be yourself, and be proud of it!