Buy yourself some colourful flowers
Tuck yourself in a warm coat and stroll around the city
Bring a warm cup of cappuccino with you
Call up a good friend and go to a cozy café
Order some fresh orange juice…
…and a delicious brie roll!
Som blogger skulle jeg gjerne våknet opp til solrike dager og perfekt bildelys hver dag, men dessverre er ikke virkeligheten alltid slik. Noen dager kan jeg stå i timesvis på badet helt til alle de små babyhårene endelig bestemmer seg for å legge seg ned. Så farter jeg rundt for å finne det perfekte antrekket, tar på meg den perfekte sminken og slenger med meg et fulladet kamera før jeg løper ut av døren. Det tar meg nøyaktig to minutter og åtte sekunder å spurte til bussen. I løpet av denne tiden vil håret mitt fortelle meg at det er en av disse dagene. En av disse dagene. Grått vær, mennesker som er sure for alt og ingenting, regn som kommer og går – og sist, men ikke minst, en fuktighet i luften tilsvarende en trang russebuss fylt med 50 stupfulle ungdommer. Dere skjønner hvilke dager jeg mener. Gråværsdagene.
Det er de dagene der været løfter de små babyhårene opp igjen og får dem til å svaie mykt i vinden. Det er de dagene der sminken du nylig la plutselig har lagt seg som små beige dråper på kinnene dine. Og det er de dagene der ditt fulladede kamera kunne fungert perfekt hvis det ikke hadde vært for at batteriet fremdeles lå hjemme i laderen. Jeg har tenkt litt på dette med blogging i det siste, og hvilket press man er under på å prestere hver eneste dag. Jeg våkner opp hver morgen og har et sterk ønske om å inspirere dere med perfekte glansbilder fra min hverdag. Misforstå meg rett, jeg elsker virkelig å drive denne bloggen, og jeg elsker å ha muligheten til å kunne inspirere dere med bildene mine, men bak fasaden finnes det dager der virkeligheten er alt annet enn perfekt. Selv om jeg så inderlig skulle ønske det, så kan ikke hver dag være som et glansbilde. Men hvor inspirerende er egentlig glansbildet i lengden?
Hva med å heller finne de små gleder og inspirasjon i det uperfekte av og til? I dag dro jeg meg opp av sengen grytidlig og lo høyt av speilbildet mitt da jeg skjønte at mitt nydusjede hår kom til å se ut som stålull i det sekundet jeg ville tråkke utenfor døren. Jeg smilte til alle de sure menneskene som pendlet med toget og tenkte på hvor sjeldent jeg møter mennesker som viser takknemlighet. Jeg glemte dråpene i ansiktet da jeg fant ferske hortensia på Stortorvet og holdt varmen med kaffekoppen jeg bar rundt på. Jeg fikk endelig møtt opp en venninne som jeg ikke har sett på et helt år. Vi snakket som om ingenting var forandret, vi spiste god mat og lo. Og jeg kjente en fin varme i hjertet mitt. Den samme varmen som brenner inne i meg når jeg endelig har funnet tilbake til skrivegleden min igjen. Hei dere. Har dere hatt en fin dag?
