Hei babes! Skal jeg fortelle dere oppskriften på en perfekt ettermiddag? Deilig vær, parkheng og sushi! Og det var nøyaktig det jeg trengte i dag! Dagene går stort sett i ett på jobb, og selv om jeg trives med å jobbe døgnet rundt (tro det eller ei), så har jeg et nytt prosjekt gående på privaten. Målet er å sette av et par timer til meg selv etter at arbeidsdagen min er over, slik at jeg får et lite avbrekk fra alle andre tanker som surrer rundt i hodet resten av døgnet. For mange høres dette sikkert veldig merkelig ut, men jeg har ofte problemer med å «skru av jobb» i hverdagen. Noen som kjenner seg igjen?

Bukse fra Monki

Den 17. mai 2013, nøyaktig klokken 17.40, bestemte jeg meg for å aldri gå med en rød bukse igjen. Russetiden var ikke helt min greie, så da den var ferdig pakket jeg bort den skitne buksa jeg hadde bodd i en hel måned og sverget å aldri se meg tilbake. Men så kom denne buksa inn i livet mitt! Det er en utfordring å finne boyfriend-jeans som passer over bakdelen min, men denne satt som et skudd!

«Sorry, no tickets available.»

Jeg kjente hjertet mitt synke, men jeg var allerede forberedt på skuffelsen. Sannsynligheten for å få tak i disse billettene var som å vinne i et gigantisk lotteri. En veldedighetskonsert i London. 19. august. I et lokale som rommer kun 2000 personer. Med et band som vanligvis opptrer for 90 tusen i hjemlandet sitt. Og ikke hvilket som helst band heller. Det er favorittbandet mitt; Muse.

«Jeg tror kanskje jeg fikk tak i noen» lød det plutselig fra venninnen min. Hun satt på enden av bordet på den siste macen, av de totalt tre macene, som var logget inn på hver sin konto inne på Ticketmaster. Jeg kastet meg over tastaturet og kjente pulsen min gå fra ekstremt skuffet til to-hundre-og-femti. For ganske riktig. Der, rett foran øynene mine, lå det to billetter i handlekurven. Og jeg hadde fem minutter på å fullføre bestillingen. Plis Marie, ikke drit deg ut nå.

«Herregud, du skjelver jo!» Jeg klarte ikke å svare. Hendene mine ristet over tastaturet i det jeg tastet inn de siste betalingsdetaljene. Jeg ba en stille bønn i det jeg bekreftet informasjonen og siden ble oppdatert. Plis, plis, plis. Skjer dette på ordentlig?

To minutter senere var jeg inne i nettbanken og sjekket siste transaksjoner. To tusenlapper fattigere, men to tusen prosent lykkeligere. Billettene var faktisk mine! Jeg hoppet opp fra stolen og danset rundt i ren glede. Lykke kan kanskje ikke kjøpes for penger folkens, men du kan kjøpe konsertbilletter, og det er fader meg ikke langt unna!

Halleluja det er fredag!

Det er faktisk ingen bedre følelse i verden enn når du har kommet deg igjennom alle gjøremål for uken, legger fra deg alt du har i hendene (og plukker opp en kald øl i stedet) og tar deg velfortjent helg! Akkurat slik har jeg det nå. Det har skjedd mye denne uken, men jeg har på et eller annet vis klart å komme meg igjennom alt. Nå skal jeg straks bestille en diger sushi-bestilling som jeg og venninnen min skal nyte på balkongen. Håper dere får en super helg! Har dere noen spennende planer?

… med mindre du vil ha alle som nettopp er ferdige på jobb som publikum!

Det er mange av dem som er nysgjerrige på blogglivet, og et av spørsmålene jeg ofte får er om jeg synes det er flaut å ta bilder ute på gata – i all offentlighet. Svaret er nei. Og det overrasker meg faktisk! Jeg husker fortsatt tiden da jeg bodde hjemme og snek meg ut i hagen med stativ og selvutløser. Jeg hatet at naboene tittet! Hadde noen fortalt meg at jeg skulle stå komfortabel foran mange fremmede mennesker midt i byen, så hadde jeg nok ikke trodd på dem. I dag var det kontorrottene hos Dnb som fikk se antrekkshowet mitt. Håper de ikke ble for flaue på mine vegne! *herdet moteblogger*