Så var det ikke jeg som ble Det Nye-jenta 2014. Men tro det eller ei så er det helt greit! Først og fremst må jeg bare takke alle dere fine lesere som har lagt igjen så rørende og hyggelige meldinger til meg. Jeg er helt overveldet over responsen jeg har fått fra dere, og det gjør meg så glad og rørt. Jeg kan ikke få beskrevet det med ord! Jeg er så glad for at dere har sett meg og forstått hvem jeg er og hvor jeg kommer fra, til tross for at kameraene noen ganger kan endre en person. Jeg har kjempet meg igjennom en vanvittig konkurranse med så utrolig mange sterke og fantastiske jenter, så det at jeg i det hele tatt endte opp med andre plass er noe jeg er vanvittig stolt over! Jeg hadde aldri trodd at jeg ville få være med og oppleve hele dette eventyret. Jeg er glad for at jeg kan se tilbake på alt i dag og se hva jeg klarte å få til!
Under innspillingen bodde vi i en leilighet sammen, vi var oppå hverandre døgnet rundt med nervene i fullspinn og en matlyst som hadde fjernet noen kilo da alt var over. Man lever i en boble. En boble der alt i livet plutselig dreier seg om å vinne. Ingenting annet. Du overanalyserer alt du har gjort, det du gjør i øyeblikket og hvordan du kan gjøre det bedre neste gang. Man kjemper så hardt man kan for å tviholde på tilværelsen, for ingen vil at eventyret skal ende. Man befinner seg i en konkurranse hvor det nesten er umulig å ikke sammenlikne seg selv med de rundt deg. Man blir veldig selvkritisk. Jeg kan med hånden på hjertet innrømme at det ikke gjorde godt for selvtilliten min midt oppe i det. Men samtidig så blir alle så utrolig knyttet til hverandre, for de deler den samme drivkraften til å nå drømmene sine. Vi delte alle følelser, opplevelser, latterkramper og tårer sammen. For noen helt fantastiske jenter!
Da boblen min sprakk etter finalen føltes det ut som et nederlag. Etter alt man har vært igjennom og opplevd føler man seg så rævkjørt. Følesesmessig altså. Det at eventyret ikke skulle fortsette lenger var så trist. Men det føltes trist allerede fra da vi pakket koffertene våres og forlot leiligheten vi hadde bodd i de siste tre ukene. Boblen sprakk litt etter litt for hver gang en av de andre jentene røk ut. Så sto jeg der da, håpefull i en finale, og så en annen få seieren foran øynene mine. Det kan virke grusomt, men mest av alt var jeg skuffet fordi boblen min begynte å slå brister. Eventyret skulle ikke fortsette lenger. Hva skal jeg gjøre nå da?
Heldigvis tok det meg bare et par dager for å skjønne at det ikke betydde all verden likevel. Jeg har jo et liv! Jeg skriver jo min helt egne blogg – en blogg jeg er er enormt stolt over! Og så hadde jeg jo glemt hvem som sto ved siden av meg i finalen: nemlig Åshild! Fine, vakre, snille og jordnære Åshild. Hun er kanskje en av de mest sjarmerende menneskene jeg har møtt i hele mitt liv! Hun har bein i nesa og et ekstremt smittende humør. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger Åshild har klart å lette på stemningen med en av sine morsomme kommentarer. Åshild er rett og slett superwoman, og hun har så absolutt fortjent seieren!
Jeg kommer til å fortsette å gjøre det jeg elsker – nemlig det å dele min store interesse for fotografi, mote og skriving her på bloggen min. Jeg hadde nesten glemt det jeg har skapt selv her på bloggen oppe i det hele. Hvor mye arbeid jeg (som den perfeksjonisten jeg er) har lagt i alle innleggene mine. Hvor mye tid og krefter jeg legger i det for å få frem visjonen min. Jeg kommer til å fortsette å jobbe frem mot drømmene mine, for det er ingen som kan stå i veien for dem. Jeg meldte meg på Det Nye-jenta for å nå ut til alle der ute som satt og så på. Jeg ville inspirere andre til å komme seg opp på bena, følge drømmene sine og begynne å tro på seg selv. Jeg har bare lyst til å filleriste alle de selvkritiske sjelene der ute som ikke tror de er verdt noe som helst – for det er de jo! Ja, du ja. Du som leser dette. DU er fantastisk og DU er bra! Det er dette budskapet jeg gjerne ville få frem da jeg skulle fremføre den personlige teksten under finaleepisoden. Det er veldig mange av dere som har etterlyst den, så her kommer den:
Jeg var ikke mer enn 14 år gammel før jeg visste nøyaktig hvilke deler av kroppen jeg skulle operere først. Jeg husker fremdeles kvelden jeg satt sammenkrøket på badegulvet hos pappa, og hulket ulykkelig bare ved tanken på speilbildet mitt. I speilet så jeg en altfor trang bukse jeg hadde på trass presset meg inn i så lår og rumpe bulte ut til alle kanter. Hvorfor kunne ikke jeg også være en størrelse XXS?
Midt i ansiktet satt noe jeg syntes liknet på en misformet potet, og i tillegg var hele huden min dekket av røde og vonde prikker som hadde så godt som grodd fast uansett hvor mange mirakelkremer jeg smurte på dem. ”Du er 14 år, Marie. Det er helt naturlig å ha kviser i puberteten” sa alltid folk til meg. Ja vel? Så hvorfor hadde ikke noen av venninnene mine like mange som meg da? Hvorfor var det alltid jeg som måtte bade med en t-skjorte på stranden for at folk ikke skulle se at ryggen min så ut som et minefelt? Tankegangen min hadde til slutt fått meg til å tro at jeg ikke var verdt noe som helst. Når du gjentar noe for mange ganger begynner du etter hvert å tro på det.
Vi er født og oppvokst i en verden som har dannet seg et bilde av hvem du skal være og hvordan du skal se ut allerede fra dagen du blir født. Presset mot å strebe etter idealet er sterkt, for det siste vi vil er at folk skal se rart på oss. Og vi vil ikke bli pekt på fordi vi ser ut som noe annet enn normalen.
Idealet vi streber etter blir stadig vekk skjøvet høyere og høyere. Da jeg var yngre så alle rundt meg opp til de vakre jentene motebladene. Hvordan kunne jeg være fantastisk når jeg ikke så ut som dem? Jeg ble lært av miljøet rundt meg til å tro at et vakkert ansikt og en vakker, slank kropp var alt som betød noe her i livet. Tanken på at mange aldri vokser av seg denne tanken gjør meg så forferdig trist! Det skjønnhetsidealet vårt har glemt er at vi kommer i så mange forskjellige varianter og utgaver. Ville ikke verden vært et kjedelig sted dersom alle var like?
Jeg tenker ofte på hva jeg ville sagt til 14 år gamle Marie som lå nedbrutt på badegulvet. Jeg skulle gjerne gitt henne en trøstende hånd og fortalt henne fine ting for å gjøre henne sterkere. Hun som dessverre hadde mistet troen på seg selv. Det er klart det finnes mange vakre mennesker her i verden, men på et tidspunkt gikk det opp et lys for meg. Jeg bestemte meg for å slutte å være misunnelig på andre. Den dagen jeg sluttet å sammenlikne meg selv med andre – var da jeg knakk koden. I stedet for å se på hvor bra andre mennesker rundt meg var skjønte jeg at jeg måtte legge fokuset over på meg selv – for å se hvor bra jeg faktisk var!
Jeg startet bloggen min, og for første gang i livet hadde jeg et sted der alt jeg var flink på endelig fikk skinne. Med bloggen oppdaget jeg at jeg kunne lage min egen lille fantasiverden. Jeg kunne sitte i timevis helt oppslukt i min egen lille boble og jobbe med bilder og tekster, og når de var ferdige kjente jeg på en mestringsfølelse som siden bare har bygget meg sterkere og sterkere.
Hver morgen forteller jeg alltid en positiv ting til speilbildet mitt. Ikke fordi jeg er noe egoist, men fordi det er sunt å gi seg selv ros for at man står opp hver morgen og gjør noe ut av mulighetene man har fått her i livet. Jeg sier det en gang til: når du gjentar noe for mange ganger, begynner du etter hvert å tro på det. Tro at du kan klare alt – og du er halvveis til målet ditt.
♥
