Sunset

Gud, så godt det var å la fingrene gli over tastaturet igjen. Fredag kveld landet flyet vårt på norsk jord, og ut krøp en utslitt jente som såvidt klarte å stå på bena. Halvveis neddopet på beroligende og med ekstrem mangel på søvn (og ekstrem tilstedeværelse av jetlag) falt jeg ned i en stol da vi ventet på neste tog hjem. Tårene presset seg på der jeg satt. Følelsene som strømmet. En følelse av ekstrem lettelse. Og stolthet. Jeg har møtt min største frykt, og slått den ned i bakken. Nå er den død, og jeg forlater den der jeg sitter. Jeg skal aldri snu meg tilbake. Det går ikke an å beskrive hvor lykkelig utslitt jeg var i det øyeblikket, og hvor forferdelig stolt jeg var (og er) over meg selv for at jeg har vært så modig. Kan dere tro at det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å se på flybilletter til New York? Jeg har en hel verden å utforske igjen, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig.

Det har vært så deilig og befriende å endelig leve litt igjen. De siste to ukene har jeg ikke spist annet enn nudler, Tom Yum, pannekaker med nutella og nattmunsj i form av toast på 7 eleven. Jeg har lest ut to bøker, kjent sanden mellom føttene og solen på kroppen. Jeg befinner meg i en fredelig tilstand etter en helt fantastisk ferie, og nå er jeg så klar for å starte hverdagen min igjen. Det er vel en del av dere som har fått vinterferie nå? Til uken kommer resten av Thailand-innleggene ut, vinneren på konkurransen av tape-extensions skal kåres (fortsatt mulig å melde seg på HER) og så skal jeg få filmet svarene på spørsmålsrunden til dere ♥