Jeansmarerittet

Til tross for mange dårlige opplevelser alene i et klamt prøverom, så er jeg like optimistisk hver gang jeg går inn i en butikk. Jeg tar et dypt pustetrekk med magen og tenker for meg selv; I dag, Marie. I dag er dagen du skal finne de perfekte jeansene!

Det er jo lov å drømme…

Jeg og venninnen min løper rundt i butikken, og jeg river med meg seks utvalgte kandidater. Jeg ser ned på fangsten min. Minst to av disse burde vel passe? Desto høyere antall, desto høyere er sannsynligheten for å finne den ene rette. Er ikke det en ganske god strategi da?

Vel inne i prøverommet ber jeg en stille bønn før jeg hopper inn i første bukse. Den har ikke kommet lenger enn til halvveis på lårene før den stopper rett under den kroppsdelen mamma har gitt meg. Jeg skal ikke lyve og si at en stor bakdel ikke har gitt meg noen fordeler her i livet, men på jeansshopping er den absolutt min største ulempe. Takk mamma.

Jeg kjemper meg inn i andre kandidat. Denne er i én størrelse større, og jeg får den faktisk over rumpa. Er det dette man kan kalle et mirakel? Jeg snur meg rundt og møter speilbildet mitt; rumpa ser ut som en stappa pølse, men buksebena derimot ser ut som to digre potetsekker. Hvor vanskelig kan det være å finne en bukse som passer?

Seks jeans og X antall bollemus-situasjoner senere gir jeg opp og går tomhendt ut av butikken. Venninnen min fant seg to nye jeans (fordi hun er av den sjeldne typen som ser nøyaktig ut som modellene butikken bruker i reklamene sine). Kanskje jeg skal begynne å sy mine egne bukser?