Hvorfor liker ikke alle meg?

Er du en people-pleaser?

Jeg jobbet så hardt for å passe inn; Det lange lysstripete håret var på plass, jeg smilte og nikket, jeg husket på bursdager, sendte hyggelige meldinger og forsøkte å ikke fremme sterke meninger som kunne støte andre. Jeg hadde de riktige klærne, de sunne verdiene, og jeg klarte å være morsom på en søt måte. Det eneste jeg ville var å bli likt av alle.

Jeg jobbet såpass hardt for å bli likt, at jeg tok meg selv i å tilpasse oppførselen min hele tiden, avhengig av hvem jeg snakket med. Og på et tidspunkt hadde jeg cirka tjue forskjellige personligheter jeg vekslet mellom. Dere kan jo selv forestille dere hvor slitsomt det var å snakke med folk på fest! Men uansett hvor hardt jeg jobbet for å bli dette idealmennesket som alle skulle elske, så var det alltid noen som ikke likte meg. Hæ? Hvorfor gjorde de ikke det? Hva hadde jeg gjort galt? Jeg gjorde jo alt jeg kunne for å være kjempelett å like!

Å ikke bli likt av et annet menneske er som å få et hardt slag i fleisen, og jeg kan fortelle dere at selvbildet mitt har blitt mørbanka mange nok ganger. Vi er jo flokkdyr, tross alt. Vårt eneste mål er å ikke bli raringen som skiller seg ut i mengden. Vi studerer hver minste detalj av kroppsspråket, ansiktsuttrykkene og ordene vi får som svar når vi kommuniserer med andre mennesker, og dersom vi oppfatter den andres respons som negativ, kan det ha større innvirkning på oss enn vi liker å innrømme. Vi streber hele livet etter å bli akseptert av de rundt oss, og noen av oss er litt mer opptatt av dette enn andre.

Har du hørt om people-pleasere? En typisk people-pleaser er en person som aldri sier nei. Som gjør alt i sin makt for å gjøre dagen din bedre, og som streber etter lykke og harmoni i forholdene sine. De er hjelpsomme og snille, og de setter alltid andres behov foran sine egne. Men en people-pleaser kan også være en person som streber etter å være én alle elsker. En som alltid setter andres forventninger foran de forventningene de har til seg selv. De tilpasser seg alt og alle som en kameleon. For noen år tilbake var jeg denne kameleonen.

Pappa spurte meg en gang; «Er det noen du ikke liker?» Eh, seff er det mange jeg ikke liker. Så spurte han videre; «Og er det noen av disse som ikke har gitt deg noen spesiell grunn til å svarteliste dem?» Søren. Han hadde et sabla bra poeng der, og for meg var dette en liten åpenbaring. Jeg kjente definitivt noen som helt ufortjent hadde fått kjenne på min kalde skulder. Sånn som hun ene på vors forrige helg, som hadde samme navn som den første sjefen min (les: dårlige assosiasjoner). Eller hva med min gamle kollega, som gav meg tidenes kjipeste førsteinntrykk. Etter hvert som vi ble bedre kjent derimot oppdaget jeg at hun var det snilleste mennesket i verden. Hvordan kunne jeg ta så feil?

Poenget mitt er dette; man kan ikke bli likt av alle. Og du kan heller ikke like alle. Man kan mislike en person for de merkeligste grunner, og noen ganger klarer vi ikke engang å rettferdiggjøre det ovenfor oss selv. De har kanskje gitt et misvisende førsteinntrykk, de snakker kanskje på en irriterende måte eller så har de rett og slett en personlighet som ikke passer med din egen. Med enkelte mennesker kunne jeg lagt uendelig mye godvilje til, men vi ville fortsatt ikke klaffet. Ofte er dette også tilfeller der den andre føler det samme. Vi mennesker er veldig sosiale dyr, men vi er jo så forskjellige! Jeg får selvsagt fortsatt vondt i magen hvis jeg opplever en sosial avvisning, men jeg har et mer rasjonelt syn på at det er slik det faktisk bare er. Og dermed har jeg blitt mindre opptatt av å finne tonen med alle, og mer opptatt av å investere i de viktigste relasjonene mine.

Samtidig ser jeg meg selv i speilet i blant og tenker for meg selv: What’s not to like? Det viktigste forholdet er jo tross alt det du har til deg selv!