LIVSTEGN

Hei vakre mennesker,

I dårlige perioder er det ikke alltid like lett og se lyset i enden av tunellen. Sikten er mørk og tåkete, og du kan knapt se hvor du setter føttene dine. Hvert steg er uforutsigbart, og for alt hva du vet ligger det en mine klar til å eksplodere ved ditt neste steg. Den siste tiden har livet mitt vært akkurat sånn. Jeg har tatt nye steg, og ved hvert eneste skritt har det eksplodert under føttene mine. Til slutt rant begeret over, og jeg kom til et punkt der jeg ikke turte å gjøre noe annet enn å stå på stedet hvil. Det ukjente ble plutselig min verste fiende. Det er derimot i motgang at man virkelig får øynene opp for de viktige tingene, og ikke minst hvor du har mennesker rundt deg. Og det som rører meg aller mest er dere. Den siste tiden har dere lagt igjen så mange fine ord som motiverer og styrker meg mer enn dere kan forestille dere. Jeg kjenner meg så takknemlig! For meg har det vært en lettelse å kunne ta en liten pause fra bloggboblen, og vite at dere er der og støtter meg når jeg kommer tilbake. Og nå synes jeg det er på høy tid at jeg plukker meg opp fra bakken og finner styrken til å fortsette videre.