BREATHE

_
Hei kjære dere. Jeg vet jeg kanskje burde la være å si noe i det hele tatt, men jeg føler for å forklare dere hvorfor det har vært så stille her inne i det siste. Selv om det ikke kan virke sånn, så er det en del ting som skjer i privatlivet mitt. De siste ukene har det bygget seg opp så mange problemer rundt meg som tynger forferdelig på skuldrene mine. Jeg har vært positiv, til tross for at jeg er stresset, og jeg har forsøkt å løse opp i problemene hver for seg. Ett steg av gangen. Forhåpentligvis ville jeg klare å komme meg ut av det til slutt, tenkte jeg.

Dessverre er det mye her i livet som ikke kan planlegges. Du kan gå et skritt fram, for så å havne to skritt tilbake igjen. Man kan ikke gå tilbake i tid og gjøre om på det som allerede har skjedd. Selv om jeg så inderlig kunne ønske at jeg satt her med en tidsmaskin akkurat nå. Livet byr også på problemer du aldri i verden kunne forutsett, og det eneste man kan gjøre er å prøve og akseptere at urettferdighet er uunngåelig her i livet. Da får man heller være takknemlig for at alt ikke er urettferdig hele tiden, selv om det kanskje føles sånn i hetens øyeblikk. Jeg søker verken medlidenhet eller oppmerksomhet med dette innlegget, og jeg kommer heller ikke til å gå dypere inn på hva som egentlig har skjedd. Det er bare blitt for mye for meg, rett og slett. Både ting som er ukompliserte og mest ergelige, men også problemer som går langt dypere enn som så.

I løpet av mine 21 år her i verden har jeg lært meg til at de fleste kun har tanke for seg selv og sine egne problemer. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis er noe bedre, men jeg har uansett erfart at det sjeldent har noe for seg å lempe sine egne problemer over på andre og forvente å få forståelse. De fleste vil bare oppfatte deg som negativ, eller så vil de aldri kunne sette seg inn i hvordan du egentlig har det. Jeg er veldig glad for at jeg har mine nærmeste rundt meg som kan støtte meg selv om de kanskje ikke forstår hvordan jeg selv opplever problemene mine. Det eneste jeg trenger er støtten, og kjærligheten fra dem som står ved siden av meg uansett hva jeg måtte gå igjennom. Det er ekte kjærlighet. Og det er slike mennesker jeg unner alle å ha i livet sitt.

Det er utrolig hvor godt det er å få satt tankene og følelsene sine til ord. Akkurat nå kjennes den store klumpen i magen ørlite mindre. Jeg er så glad for hver eneste en av dere, og dere aner ikke hvor takknemlig jeg er for at dere hele tiden titter innom her. Hvis det er noen som holder meg gående her i livet, så er det faktisk dere! Og jeg håper dere finner forståelse for at jeg trekker meg litt tilbake i dag. Så lover jeg å komme tilbake til dere så fort jeg kan. Jeg må lære meg å puste normalt igjen.

Mange gode klemmer til dere ♥