BAK FASADEN

_

Jeg måtte le litt av meg selv her om dagen. Det var en fredag og jeg hadde selvfølgelig sovet til langt på dag, og eliminert alle mine muligheter for det mamma definerer som «å få mye ut av dagen». En liten funfact om meg er at jeg alltid sover med ørepropper i om natten, så det som vekket meg denne dagen var lyset som flommet inn på rommet mitt. Lys? På mitt rom? Jeg kan fortelle dere at dette er et sjeldent tilfelle hjemme hos meg. Jeg bor i et hus der rundt tretti prosent av rommene ligger under bakken, og de resterende sytti har lys som kun strekker seg en halv meter inn fra vinduene. Men så har det seg slik at på enkelte dager, når solen står akkurat lavt nok på morgenen, klarer en liten lysstripe så vidt å snike seg inn igjennom kjellervinduene på soverommet mitt. Og hva forteller dette lyset meg? Jo, det forteller meg at jeg har jævlig dårlig tid.

Så jeg kaster meg opp av sengen, slenger på meg en genser og løper nesten ifra bena mine i det jeg setter kursen mot badet. Vel fremme på badet river jeg opp skapet og fisker ut min fantastiske spraytan som gjør deg dritbrun på et par sekunder. Skal fader meg ikke la noen bleike legger ødelegge bildene mine nå! Den eneste ulempen med denne spraytanen er at jeg klarte å ødelegge det dyrebare marmor-gulvet med den på badet i New York. Tanken slår meg; hva med å spraye den på utenfor istedet?

Så der står jeg da. På utsiden av huset, med rumpa bar foran hele nabolaget (for jeg har selvfølgelig glemt å ta på meg dette klesplagget som vi kaller for bukse) og med beina veivende til alle kanter for å fange opp spraytanen som blåser avsted med vinden. For noen år tilbake ville jeg kanskje blitt flau over meg selv, men jeg tror at naboene mine har blitt immune mot mitt daglige show etter alle disse årene som blogger. Helvete heller, jeg har til og med blitt immun mot meg selv! Er det sånn det er å bli voksen?

Etter en langvarig kamp anser jeg til slutt bena mine som brune nok, og så er det til slutt klart for photoshoot. Med en hatt på hodet slenger jeg på sminke i halve ansiktet og registrerer i speilet at jeg fortsatt har sovemerker etter puten over kinnet. Takk gud for photoshop. Jeg tror at det er en del som kan klikke seg inn på blogger og tenke at vi må tro vi er modeller der vi løper rundt og tar bilder av oss selv hele tiden. Modell? Jeg føler meg mer som er en stor potet som sitter forklumset i sengen kledd opp i tyllskjørt, med en tiara på hodet i håp om at folk ikke skal gjennomskue at hun ikke er en prinsesse. For vi vil jo ikke at det skal skje?

_

_

Translate: please copy + paste into Google Translate