FØLG DIN EGEN VEI

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne på dette innlegget. Den siste tiden har jeg vært så uendelig frustrert over meg selv, og hittil har jeg dessverre ikke klart å forme tankene mine om til ord. Jeg er litt rusten på skrivehånden, men jeg gir det allikevel et forsøk.

___

Det er mange som ser på dette med å være fulltidsblogger som en drømmejobb, der man lett kan tjene en masse penger uten å omtrent måtte løfte en finger, men dette er et rykte som er ekstremt misvisende etter min mening. Blogging er absolutt ingen lett jobb og det er heller ingen glamorøs tilværelse, men det er ikke det jeg er her for å klage over i dag. Tvert i mot ser jeg på meg selv som svært heldig som kan kalle denne rare, lille nettverdenen for arbeidsplassen min, og dere skal vite at jeg er evig takknemlig for at dere titter innom her hver eneste dag. Bloggen har gitt meg så mye over tiden, både i form av opplevelser og mennesker, og den har på sett og vis formet meg til den personen jeg er i dag. Uansett hvor klisjé det nå enn høres ut.

_

_

Som blogger lever man hele tiden med et monster inne i hodet sitt. Jeg har valgt å kalle ham for Overanalytikeren. Du våkner opp med han hver eneste morgen, og går til sengs med han om kvelden. Dette er absolutt ikke et monster som eksisterer kun hos bloggere, men jeg opplever han som sterkere nå enn hva jeg gjorde før jeg startet opp denne bloggen. Og han synger alltid på den samme gamle visa; «Var du inspirerende nok? Var du pen nok på det bildet? Du kan vel gjøre bedre enn det? Nei, æsj det var ikke noe bra. Slett det umiddelbart.»

Kort fortalt blir du din aller største kritiker, og for enkelte vil dette monsteret kanskje vokse seg større og større for hver dag som går helt til de mister kontrollen. På et vis har jeg et hat/elsk-forhold til Overanalytikeren. Selv om han kan være en skikkelig pain in the ass på dager du helst bare vil slippe, så pusher han meg stadig vekk over grensen for hva jeg trodde jeg kunne klare. Så lenge jeg fortsetter å overraske meg selv i positiv forstand, er jo alt forsåvidt greit, men man må være forsiktig så monsteret ikke sitter med all makten. For jeg kan love dere at et liv der Overanalytikeren styrer skuta – er et liv man aldri burde strebe etter.

_

_
La meg ta dere tilbake til begynnelsen. Da jeg var 14 år gammel, med en splitter ny laptop på fanget, begynte jeg å lese blogger for aller første gang. På den tiden var Ida Wulff mitt aller største idol. Jeg beundret henne for måten hun hadde evnen til å få meg til å le bare ved hjelp av tekstene sine, og hun inspirerte meg til å starte opp en blogg slik at jeg også kunne gjøre det samme. Med tiden som fulgte oppdaget jeg noe nytt ved meg selv; jeg var faktisk ikke så talentløs foran tastaturet. Ved siden av min store lidenskap for å ta bilder vokste de to egenskapene seg sterke sammen og vips, så durer og går denne bloggen den dag i dag. Men så lurer du kanskje på; hvor i alle dager ble det av tekstene dine, Marie?

Tro meg; jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet en million ganger i løpet av det siste året. Jeg tror ikke at det spørsmålet har en enkel fasit heller. Etter at jeg begynte å blogge for Stylista ble ting plutselig mye mer seriøst enn hva jeg hadde vært vant med tidligere, og presset på meg begynte plutselig å stige. Overanalytikeren innbilte meg dessverre til å tro at dere lesere ikke ønsket å lese tekstene mine lenger. Hvem ville orke å høre på hva jeg hadde å si? Så derfor la jeg om løpet mitt; jeg skulle ikke lenger strebe etter å bli Norges svar på Carrie Bradshaw – jeg skulle istedenfor bare være et pent ansikt, og en blogger som hadde fine bilder.

_

_

Tiden har gått og for noen uker tilbake begynte det å synke inn for meg at jeg hadde beveget meg i helt feil retning. Ikke for hver eneste en av dere lesere nødvendigvis, for jeg er sikker på at enkelte av dere som sliter med tekst-fobi har scrollet forbi dette innlegget for lenge siden, men for meg selv. Og noe forteller meg at det er en del av dere lesere som savner den siden av meg. Den seriøse, men samtidig klovnete Marie som delte sine ærlige oppfatninger av livet – på både godt og vondt.

Jeg har vokst mye i løpet av det siste året, og jeg er flere hundre erfaringer rikere. Dersom jeg hadde et stort behov for å uttrykke meg tidligere, så kan jeg love dere at det behovet bare har ti-doblet seg den siste perioden. Jeg har beveget meg sakte, men sikkert inn i de voksnes verden, og i møte med den klarer jeg ikke lenger å skyve skrivegleden unna. Jeg har jo så mye i vente, og jeg vil så gjerne dele alt med dere! Veien tilbake til tastaturet har vært vanskelig. Jeg har forsøkt en million ganger, uten å få frem en eneste setning, men nå føler jeg endelig at varmen begynner å komme tilbake i fingrene. Det er en så fantastisk deilig følelse – som jeg ironisk nok ikke klarer å sette ord på.

♥