The art of «not giving a fuck»

Jeg befinner meg lenket fast til en virkelig stresset periode av livet mitt for øyeblikket. Uansett hvor mye jeg forsøker å slappe av, og senke skuldrene mine, så er jeg enormt stresset. Og det nesten konstant. Jeg har dessverre fått kjenne mye på i det siste hvor mye stress påvirker immunforsvaret mitt. I juletider lå jeg hjemme syk to ganger, så enda en gang uken før vinterferien, og tror dere ikke det samme skjedde uken før påskeferien (!!!). Paracet, nesespray og grønn te er stort sett det jeg har levd på den siste uken som har gått. Jeg har hatt fryktelig mye skolearbeid (mye gjort, og mye ugjort) og jeg har masse som venter meg nå når jeg nærmer meg slutten på videregående. På toppen av det hele har jeg mye jobb, og denne uken har vi hatt en stor nyåpning av Cubus på Sandvika storsenter. Og så har jeg jo også russetid snart da. Jeg sitter bare og ser på russeklærne mine som har kommet i hus, og klarer ikke helt og bestemme meg for om jeg gleder meg eller ikke.

Det ironiske med russetiden er at den i utgangspunkt skal markere friheten som er i sikte etter 13 års fullført skolegang. For min del betyr ikke frihet det å drikke seg sanseløs hver dag i tre uker, hvor du ligger sykelig klein hver dag etterpå og tenker på alle de dumme tingene du gjorde, og ikke minst hvor dårlig form du kommer til å være under eksamenstider. De forteller meg at disse tre ukene er «kun en gang i livet». En gang i livet? Hva slags tankegang er egentlig det? Betyr det at man skal slippe alt man har for hver begivenhet i livet som bare skjer deg en gang?

Misforstå meg rett. Jeg har ingen hensikt av å være en skikkelig partypooper (eller en festbæsj som jeg liker å kalle det). Og jeg sier heller ikke at jeg ikke liker å ha det moro. For moro, det kan jeg absolutt ha! Det å drikke seg sanseløs hver dag derimot er ikke min idé av det jeg definerer som «moro». Så der har dere det. Min helt ærlige oppfatning, som kanskje skiller meg fra en del andre på min alder, eller ihvertfall alle de der ute som gleder seg til russetiden.

I 2013 er det å skille seg ut nesten ulovlig, og ihvertfall i den kretsen som jeg befinner meg i. Men se på meg da! Jeg har en blogg. Jeg skriver, jeg tar bilder, jeg blottlegger meg selv. I gjengjeld får jeg folk på ryggen min som ikke liker meg fordi jeg viser frem den jeg er så åpent på nettet. Det er dessverre et faktum at flertallet av mine lesere er fra Asker og Bærum. De gjør opp en mening om meg, basert på det overfladiske jeg skriver her på min såkalte «moteblogg», og er det er selvfølgelig noe jeg må leve med. Jeg er stresset. Jeg er stresset over livet, jeg er stresset over framtiden min, og jeg blir enda mer stresset av mennesker rundt meg. Jeg håper virkelig at jeg klarer å finne fram til de sandkornene der ute som jeg kan stolt kalle mine venner. Jeg har et par av dem nå, og de setter jeg høyere enn noen andre. Dere aner ikke hvor givende det er for meg å ha mennesker rundt meg som kjenner meg ut og inn, og som elsker meg – tross mine feil og mangler.

En av mine beste venninner åpenbarte noe for meg for en liten stund siden. Hun sa: «Du er en livsnyter, Marie». Jeg har tenkt mye på hva hun mente med dette, og det har endelig gått opp for meg at hun har helt rett. Jeg er en livsnyter. Jeg kan sitte alene og nyte favorittmaten min i total transe, kjenne på alle smakene og la meg selv nyte den fullt ut. Jeg kan sette på en favorittsang og virkelig nyte de sekundene av sangen jeg liker best. De samme sekundene som jeg hørte da jeg lå i en park på Champs Elysees en varm vårdag, eller da jeg stod i transe på en konsert til en av favorittartistene mine. Jeg har aldri forstått meg på de menneskene som ikke liker å leve. Jeg elsker livet. Jeg kan sitte alene på bussen og smile for ingen spesiell grunn. Jeg kan løpe rundt i huset og danse som om det skulle vært min siste dag. Og av den grunn har jeg dessverre vokst på meg en enorm dødsangst. Fremtiden skremmer meg – jeg vil bare leve lykkelig.