Postpone

Før eller siden visste jeg at demonene mine kom tilbake for å hjemsøke meg. Det var bare snakk om tid – dager, minutter og sekunder – før de tok meg igjen, og nå er de her. Akkurat nå kjennes det ut som om jeg har tatt meg vann over hodet, eller rettere sagt et helt basseng, eller et helt verdenshav. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva. Tyngden av alle vektene som hviler på skuldrene mine nå har blitt så tunge at jeg ikke kjenner forskjell lenger. 20 kilo og 50 kilo kjennes plutselig like tungt. Jeg klarer ikke stå oppreist lenger. Bena under meg brister, og til slutt gir de etter og sender meg rett i bakken. Livet nede på bakkenivå er virkelig ikke trivelig, det kan jeg love dere.

Dette har på ingen måte vært en enkel uke. Tårer, samvittighet og frustrasjon har funnet veien til overflaten, og nå kan jeg ikke gjøre noe annet enn å rydde opp i meg selv om de problemene jeg har laget for meg selv. Det er vel kanskje det som kjennes mest bittert. Jeg har gravd min egen grav, jeg har laget dette store rotet for meg selv – igjen. En av mine største svakheter er at jeg er en mester i å utsette ting. Jeg kommer faktisk ikke på noe annet jeg er flinkere til for øyeblikket. Viktige ting, som jeg (utrolig nok) vet er tåpelige å utsette og ignorere. Jeg har to ting som jeg må (en gang for alle) terpe inn i hjernebarken: 1. Handling betyr mer enn ord. Jeg vet nøyaktig hva som er det riktige valget. Jeg vet hva jeg skal si for å lette på min egen samvittighet. Allikevel sitter jeg bare her i sengen og skuler bort på matteboken som burde vært åpnet for lenge siden. 2. Det er ingen enkel vei for å nå målene sine. Man må virkelig jobbe hardt for å nå dem.

Jeg lager alltid unnskyldninger i hodet mitt for å gjøre ting bedre. «Jeg har ikke tid.», «Jeg er så sliten.», «Det er ikke verdens undergang» og «Jeg gjør det bedre neste gang». Det eneste jeg gjør er å lage en stor krig for meg selv, hvor rivalene er mine ambisjoner og min latskap. Som regel klarer ambisjonene mine å vinne over når jeg er på mitt aller dypeste, men før eller siden kommer alltid den snikende latskapen og drar meg vekk til livets mer morsomme sider. «Skole? Hva er det?». «Penger? Det løser seg vet du!» og til slutt min favoritt: «Livet er en fest!»

Det er ingen som synes synd på deg, og det er ingen som kommer til å støtte deg og din egen latskap og feilprioritering. Tiden har kommet for å dra opp den fine planboken min som jeg kjøpte i New York. Den ble jo tross alt kjøpt av en hensikt, ikke bare fordi den var så fin. Det er aldri for sent å starte på nytt igjen. Nøkkelen til et suksessfullt liv er tidsplanlegging. Det gir meg fokus, og det gir meg oversikt. På tide å rydde livet mitt på plass igjen, før det er for sent.