Hun åpnet cafèdøren. Lukten av nybrent espresso og kanel steg opp i nesen hennes i det hun tråkket inn. Hun bet i neglene sine. Hun hadde alltid gjort det – bitt neglene sine. Da hun var liten hadde moren dyppet fingertuppene hennes i parafin hver gang hun skulle ut på scenen. Nå var hun tilbake. Hun skulle ut på scenen, men fingertuppene hennes var ikke dyppet i parafin denne gangen. Hun skulle klare seg selv nå.
Hun satte seg ned på de myke cafè-stolene. Harde trommeslag tok over kroppen hennes og hun betraktet rommet med forsiktighet. Hun hadde kommet et godt stykke ned på neglene sine nå. Snart var det sikkert ikke noe mer å bite på, tenkte hun. «Kan jeg ta imot bestilling?» sa servitøren og jenta skvatt til – avbrutt i tankene sine. «En vanlig Americano», svarte hun raskt. «Dobbel».
Fingertuppene var godt plassert mellom de rødmalte leppene hennes. Hun hadde bitt for langt ned og nå det piplet mikrosmå dråper med blod som hun skjulte i munnen. Smaken av bittert blod var nostalgisk; som barnemelodiene fra oppveksten hennes. Hun kløp seg selv i armen. «Nei», hvisket hun til seg selv. Det hadde gått flere år.
Servitøren hadde laget feil bestilling. Jenta smilte kort og tok motvillig til seg cappuccinoen i stedet. Hun kunne kjenne at det la seg en klump i halsen hennes. Hun løftet den varme koppen opp mot leppene og tok en slurk før hun satte fra seg koppen på bordet med en bestemt bevegelse. Hun ville ikke ha cappuccino – hun ville bare ha en vanlig kaffe.
Jenta stirret ut i luften. Solen som skinte inn og lagde rare skygger når skikkelser gikk forbi. Hun så en gutt tre inn i cafèen. De klare skrittene hans nådde helt bort til hennes bord. Gutten hadde satt seg ned ovenfor henne. Sårene på fingertuppene hennes brant som ild. Hun skulle tatt med parafinen, tenkte hun. Hvorfor tok hun ikke med parafinen?
Ut av munnen hans fløt en masse ord. De svevde rundt hodet hans og lagde merkelige lyder; som om han snakket et språk hun ikke forstod. Det eneste jenta kunne høre var sårene. Sårene skrek; akkurat som jenta.
Toalettet var dekket i et grønt og skjærende lys. Hun dro det mørke håret hennes bak ørene sine og betraktet ansiktet sitt. Hun visste at hvis hun stirret lenge nok ble øynene hennes helt sorte. Hun forsvant langt vekk. Tilbake til barnemelodiene. Tilbake til den trygge parafinen. Lydene kom tilbake til ørene hennes. Musikken snek seg inn fra cafèen og spilte rolig jazz. Hun lyttet til lydene og lukket øynene. Susingen fra steamingapparatet og latter. Til og med bytrafikken på utsiden nådde inn til toalettet. Nå luktet det parafin.
Trommeslagene ble svakere og sårene hadde fått lindrende skorper. Jenta løftet opp den halvlunkende cappuccinoen og trakk leppene tilbake så de hvite tennene hennes reflekterte i det klare sollyset. Hun lo. Gutten lo. En gang i blant kastet hun håret tilbake bak skulderen hennes. Hun tok opp den røde pennen og malte leppene hennes på nytt. Hun betraktet atmosfæren. Så streifet blikket hennes plutselig over en mørk skikkelse ved enden av rommet. Smilet hennes stivnet. Alt stivnet nå. Personene på cafèen fløt rundt i rommet som tordenskyer; sorte og svevende. Den mørke skikkelsen flerret med tennene, så trakk han pekefingeren over leppene som var formet som en liten O. Hårene reiste seg på armene hennes. Hun ville finne frem speilet. Hun ville forsvinne inn i hennes egne sorte øyne. Tilbake til tiden med barnesanger og parafin.
Så reiste hun seg opp. Tok rolige skritt mot døren og gikk ut i gaten. Solen var ikke lenger på himmelen. Den hadde forsvunnet bak en sky. Trommeslagene ble sterkere og sterkere. Hun tok hånden til den mørke skikkelsen. Jo flere skritt hun tok, jo svakere ble lukten av parafin.
Edit: Tittelen er egentlig «Min egen herre» hvis det gir dere noe mer mening. Ville bare ikke bruke den tittelen ettersom jeg ikke liker den. Dette er en skoleoppgave og altså en novelle – så at noen av dere ikke forsto den. Det er greit, den skal være litt åpen mot slutten der nemlig.