«Men han skal jo være borte i fem år til?». Dette fikk jeg ofte høre i begynnelsen. Hvordan kan man gå inn i et forhold med en fyr som bor flere hundre mil unna? Hvordan kan man gå inn i et forhold i det hele tatt når man vet at han skal bo i utlandet i flere år fremover? Jeg husker da pappa rådet meg til å kutte all kontakt med han før følelsene mine ble sterkere. Han var så redd for at jeg skulle bli såret, og han ville ikke se meg gå inn i noe som kunne potensielt bli et følelsesmessig helvete. Det han ikke visste var at jeg allerede var forelsket. Og når man er forelsket eksisterer ikke fornuften. Det kiler i magen, og du er hekta. Hekta på han.

Det spiller ingen rolle hvor mange argumenter i mot du får slengt din vei. Det finnes ikke noe annet alternativ enn å være med han. Og håpe på at han også vil være med deg. Det er mange som vil vite hvordan vi har klart det. Jeg kan dessverre ikke gi dere en fasit, for forhold (og menneskene i dem) er tross alt veldig forskjellige. Det jeg kan gjøre derimot, er å fortelle dere hvilke grunnstener som har gjort vårt forhold så sterkt i de fire årene det har vart. Hvordan klarte vi å slå oddsen?

Tillit

Tillit burde naturligvis være den viktigste grunnstenen i alle forhold, men i avstandsfohold vil den ofte bli satt litt ekstra på prøve. I begynnelsen fikk jeg kjenne på hvor viktig det var å stole på hverandre. Når man er nyforelsket flyr følelsene høyt og lavt, og det er ikke alltid så lett å lytte til magefølelsen. Man vil ikke servere hjertet sitt på et fat, i frykt for at det kanskje blir knust i tusen biter. Mine beste råd er å ikke overanalysere situasjoner, lås inne sjalusimonsteret i deg og gi han tillit helt til det motsatte er bevist. Kan man egentlig gjøre noe annet? Ps: sjalusi alene kan også ødelegge et forhold – ikke bare utroskap.

God kommunikasjon

For å styrke tilliten til hverandre er god kommunikasjon superviktig. Vær ærlige med hverandre, og ta opp problemer som dukker opp underveis. Når man ser hverandre sjeldent er den daglige kontakten også helt nødvendig. Selv om man kanskje har hatt en kjedelig dag (som ikke er verdt å fortelle noe særlig om), så er det fint å høre stemmene til hverandre! Ps: fortell hverandre oftere hva dere føler og tenker. Å høre at man er savnet varmer mer enn man tror, og det er så lett å glemme å si det høyt i hverdagen. 

Spontanitet

Vær spontan og ikke planlegg for mye! Det som sjokkerte mine venninner mest var det faktum at kjæresten min skulle være borte på studiene sine i flere år. «At du holder ut!». I mine øyne lå målstreken hans så langt frem i tid at jeg aldri klarte å føle på hvor lenge 5 år faktisk var. Igjennom vårt forhold har jeg derfor (som en forsvarsmekanisme) ikke planlagt eller fantasert om vår fremtid sammen, men i stedet fokusert på å ta én dag om gangen. Lev i nuet og nyt hverandres selskap de gangene dere har den! Det er viktig at man aksepterer avstanden for det den er og at man tar alt litt som det kommer. Ps: overraskelsesbesøk eller en weekendtur skjer som regel ikke uten litt spontanitet!

Selvstendighet

I de fire årene vi har vært sammen, har jeg oppdaget en side hos oss begge som gjør vårt avstandsforhold lettere; vi er nemlig veldig selvstendige. I vår hverdag har vi mye å holde på med hver for oss, og vi er heller ikke så trengende at vi må være oppå hverandre hele tiden. Når man ser hverandre så sjeldent, tror jeg det er helt nødvendig at man lærer seg å være selvstendig og trives i sitt eget selskap, slik at man ikke er blir for avhengig av nærheten til den andre. Det er sunt å kjenne på at man klarer seg alene!

Fokuser på det positive

Det er mange som innbiller seg at et avstandsforhold er forferdelig kjipt. Da har de ikke vært i et selv! Ja, det er trist at man er fra hverandre store deler av tiden, men jeg ser så mange positive ting i et slikt forhold òg. Først og fremst er gjensynsgleden helt fantastisk, og den tiden man da tilbringer når man først har tid sammen, blir så verdifull og spesiell. Med tanke på at jeg er typen som trives godt i mitt eget selskap synes jeg også det er deilig at jeg kan ha friheten til alenetid når jeg måtte ønske det!

Andre tips

Gjør noe hyggelig i hverdagen: send hverandre koselige ting i posten
Ha faste Skype-dater: ikke undervurder hvor viktig den daglige kontakten er. Kamera er et must – det er noe helt annet å snakke til et ansikt!
Dra på overraskelsesbesøk: ingen videre forklaring nødvendig. Bare dra!
Legg igjen lapper til hverandre: jeg pleier å legge igjen en liten lapp i jakkelommen eller under puten hans før vi skiller lag. Det er så koselig å finne disse etter en stund!
Bruk tiden klokt: bruk den tiden dere har sammen til å oppleve noe nytt eller hyggelig. Det kan fort bli et minne dere vokser sammen på!

07.00. Alarmklokken ringer. Jeg strekker på meg, mens hånda føler seg fram til mobilen. Sjekker Facebook. Trykker liker på en video av en katt som er kledd ut som en pirat. Sjekker Insta. Lurer på om jeg noen gang hadde turt å legge ut bilde av meg selv i stringtruse som Kylie Jenner gjør. Lurer også på om den stringtrusa kan synke noe lenger inn i rumpesprekken hennes. Lurer på om rumpa er ekte. Sjekker nettaviser. Femti døde i et terrorangrep. Scroller nedover. «Ikke la denne sminkefeilen ødelegge livet ditt!». Løper til bussen. Forsinket. Sjekker Insta, sjekker Facebook, sjekker nettaviser. Ingenting nytt, men sjekker likevel.

Informasjon. Informasjon hele jævla tiden. Vi lever i en tid der vi får prakket på oss informasjon like ofte som vi trekker inn luft – enten om vi vil det eller ikke. Vi vet mer om fremmede verden rundt enn vi noen gang har gjort. Jeg vet hva som skjedde i vår verden i dag (i hvert fall en liten brøkdel av det), jeg vet hvordan man lager sitt eget avokadotre i stua og jeg vet også hvilken sminkefeil som visstnok kan ødelegge livet mitt – og hvordan jeg kan unngå den fremover. Men med all denne informasjonen lurer jeg fortsatt på; hvem er egentlig jeg?

Jeg løper desperat bort til nærmeste kiosk, steller meg foran bladhylla og røsker med meg tittelen «Finn deg sjæl!». Jeg låser meg inn hjemme og dukker ned i teksten. Her får jeg vite at det bare er å puste med magen (kanskje ta en tur til India eller Bali) og så vil du på magisk vis vite nøyaktig hvem du er, hva du står for og hvordan du kan bli en mester på å takle dine egne svakheter. Er det virkelig så lett?

Hva om du og jeg tar en timeout? Logger av alt som kan logges av og går på en luftetur i stedet. Uten mobil, uten laptop og uten musikk. Bare en halvtime om dagen. Alene for deg selv med tankene dine. Kanskje dette kan ta oss ett skritt nærmere i den evige jakten på oss selv. Er du med meg?

Jeg var 16 år gammel da jeg for første gang bestemte meg for å flytte ut. I mine øyne var jeg mer moden enn alle andre rundt meg (mamma inkludert) og jeg hadde fått nok av å bo under samme tak som familien min. Jeg var lei av å bli kjeftet på for de skitne tallerkenene som hadde stått på benken i lenger enn fem minutter (jeg skulle akkurat til å sette dem inn liksom – sånn serr) og jeg var heller ikke så veldig fan av innredningen i stua som bestod av 60 prosent harry pyntenips. Det var jo bare ett problem; jeg var ikke gammel nok. Med mindre jeg ville begynne på en internatskole langt ute i gokk. Så fort jeg fylte 18 derimot, ja da skulle alle få se hvor fort jeg kunne pakke kofferten min og fly ut av fugleredet.

«Hvor bor du?». Spørsmålet henger i luften, og jeg prøver å gjøre klar unnskyldningene oppe i hodet mitt. «Ehm, jeg bor i Asker» hører jeg meg selv si. Personen jeg snakker med er litt eldre enn meg, har bodd i byen i flere år allerede og skal snart kjøpe leilighet med kjæresten. «Åh, så deilig da egentlig. Det kan jo være så masete i byen». Ja, det er sikkert sant, men dessverre har jeg ikke et annet utgangspunkt å sammenlikne med ettersom jeg har bodd alle mine 22 år hjemme hos mamma på et lite tettsted som knapt får plass på kartet. «Ja, hehe. Det er digg det». svarer jeg. Så ser hun på meg og sier; «Hvor mye betaler man i husleie der ute a?» *klein stillhet* «Eh… jeg bor sammen med mamma faktisk» *enda kleinere stillhet*

Jeg skulle være først ut, men istedenfor ble jeg sistemann. Mitt ønske om å flytte ut har alltid vært der naturligvis, men jeg ville ikke flytte ut og kaste husleiepenger ut av vinduet sånn helt uten videre. Derfor har jeg nå i flere år sett venninnene mine flytte ut i tur og orden – og til slutt var det bare meg igjen. På det lille tettstedet som knapt får plass på kartet. Her ligger jeg i sofaen og ser dårlig tv på lørdager, når vennene mine er ute og fester til morgengry. Jeg går på butikken og ignorerer blikket til dama bak kassa (som garantert synes det er tragisk at jeg går på butikken med moren min), mens vennene mine kjøper makaroni til middag for en tier – for å ha råd til månedens husleie.

Ja, jeg synes det er flaut å innrømme at jeg er sistemann ut, men samtidig vil jeg stå opp for meg selv (og alle andre som er i samme situasjon) ved å si at det er viktig å ta valg som føles riktig for én selv – uten å bli påvirket for mye av det alle andre tilsynelatende gjør. Jeg har holdt ut her hjemme ganske lenge, men nå står jeg plutselig med én fot i barndomshjemmet og én fot ut i voksenlivet. Tiden er derfor inne for å ta det neste steget videre. Med det sagt, så er jeg veldig glad for å kunne fortelle dere at jeg er 22 (snart 23) år og bor nå i Oslo.

Forandring er en merkelig ting. I enkelte situasjoner er forandring det verste som kan skje deg. Du har full kontroll på hverdagen din, og plutselig er du nødt til å snu om på alle rutinene dine. Den virkeligheten du var så tilfreds med tar en annen retning – og det er ingenting du kan gjøre for å hindre det. Det føles ufattelig urettferdig, og du spør deg selv; hva har jeg gjort for å fortjene dette? Men forandring kan også være det motsatte. Forandring kan være bra. Jævlig bra. Akkurat slik er hverdagen min nå. Den er i full forandring – og jeg kunne ikke vært lykkeligere. Jeg våkner klokken seks hver morgen, og B-mennesket i meg gjør ikke engang et forsøk på å klage. Jeg er fylt med en inspirasjon der ideer flyter fritt omkring, og det er ingen tegn på at kilden vil ta slutt med det første. Og spørsmålet er fortsatt det samme; hva har jeg gjort for å fortjene dette?

Å gjøre noe du elsker. Det er det noe jeg har tenkt mye på i det siste. Å leve i et samfunn der alle forteller deg hva som er riktig og galt, kan det ofte være vanskelig å se hva man selv vil. Jeg har kommet frem til at jeg har fire lidenskaper her i livet; fotografi, musikk, mote og mennesker. Dersom noen hadde fortalt meg for noen år tilbake at jeg skulle få muligheten til å jobbe med alle disse fire lidenskapene hadde jeg ikke trodd dem. Jeg vet ikke hvordan fremtiden min ser ut, men jeg vet at det jeg gjør akkurat nå gjør meg veldig lykkelig.

I dag er det 12 dager til jeg kan fortelle dere hva jeg har jobbet med den siste tiden. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at aktiviteten her inne har vært dårlig de siste månedene. Jeg har hatt et behov for å trekke meg litt unna den boblen som har vært livet mitt så lenge nå. Det er så mye som gjør meg forvirret. Det er så mye som gjør meg blind på meg selv – og mine egne drømmer. Jeg vil ikke gi løfter jeg ikke kan holde, men denne gangen kan jeg love dere at i tiden som kommer – vil mye bli annerledes. Jeg håper dere at dere vil fortsette å henge med meg, og at dere finner inspirasjon i det jeg deler med dere her inne. Jeg har et ønske om å skape. Jeg har et ønske om å formidle. Sender dere masse kjærlighet enn så lenge.

Hei vakre mennesker,

I dårlige perioder er det ikke alltid like lett og se lyset i enden av tunellen. Sikten er mørk og tåkete, og du kan knapt se hvor du setter føttene dine. Hvert steg er uforutsigbart, og for alt hva du vet ligger det en mine klar til å eksplodere ved ditt neste steg. Den siste tiden har livet mitt vært akkurat sånn. Jeg har tatt nye steg, og ved hvert eneste skritt har det eksplodert under føttene mine. Til slutt rant begeret over, og jeg kom til et punkt der jeg ikke turte å gjøre noe annet enn å stå på stedet hvil. Det ukjente ble plutselig min verste fiende. Det er derimot i motgang at man virkelig får øynene opp for de viktige tingene, og ikke minst hvor du har mennesker rundt deg. Og det som rører meg aller mest er dere. Den siste tiden har dere lagt igjen så mange fine ord som motiverer og styrker meg mer enn dere kan forestille dere. Jeg kjenner meg så takknemlig! For meg har det vært en lettelse å kunne ta en liten pause fra bloggboblen, og vite at dere er der og støtter meg når jeg kommer tilbake. Og nå synes jeg det er på høy tid at jeg plukker meg opp fra bakken og finner styrken til å fortsette videre.