Voksenlivet er som en berg-og dalbane

Du vet ikke helt hva du skal forvente når du går om bord i vognen, men du setter deg gledelig inn likevel. Det kiler litt i magen, og du roper ut til verden; «Endelig! Endelig er jeg også gammel nok!»

Du sjekker sikkerhetsbeltet og får plutselig en dårlig magefølelse. Er dette trygt? Beltet er litt løst… Før du rekker å spørre noen om hjelp begynner toget å kjøre. Ingen vei tilbake nå. Det rister under deg i det vognene klatrer seg oppover i høyden. Dunk, dunk, dunk. Du er ikke sikker på om det er bråket fra skinnene, eller lyden av den stadig stigende pulsen din du hører.

Snart er vognen på toppen av stupet. Du titter utover og får panikk når du ser hvor langt ned det er til bakken. Få meg av! Dette vil jeg ikke likevel! Før du vet ordet av det raser vognen nedover sitt første stup. Du har ingen kontroll over hva som skjer, og når du treffer bunnen blir alt plutselig mørkt. Veldig mørkt. Du følte deg så vektløs i stupet, men nå er tyngden tilbake i kroppen – tre ganger så tung som vanlig. Hvordan skal jeg overleve dette?

Plutselig blir vognen kastet opp en ny høyde. Vel fremme på toppen kjenner du en deilig følelse spre seg i magen. Den flyter rundt i kroppen, og du kan kjenne at du smiler så mye at det nesten gjør vondt. Hvorfor var jeg så redd? Dette er jo den beste følelsen i verden! Ingenting kan få meg ned fra denne gledesrusen!

Og så beveger vognen seg mot et nytt stup.

«Åh, endelig helg! Skal du noe gøy?» spurte hun jeg hadde havnet i en samtale med.

Hun så sjokkert ut da jeg fortalte henne at jeg skulle nyte helgen min alene. Jeg kunne se hva hun tenkte; er ikke det litt ensomt da? Jeg hadde lengtet lenge etter en helg i min egen seng, med god musikk på ørene og et vinglass i hånden. Kanskje jeg skulle tatt en skikkelig ryddehelg? Eller sett en bra film? Jeg tenkte at det var deilig at jeg ikke hadde bundet meg til noen planer denne helgen, men det så ikke ut til at samtalepartneren min var like overbevist.

Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg føler meg sjelden ensom. Jeg er ikke introvert, men jeg er heller ikke jenta med en stor venninnegjeng som jeg henger med flere ganger i uken. Jeg har millioner av ting jeg liker å pusle med når jeg er hjemme alene – og vet dere hva? Jeg trives faktisk ganske godt i mitt eget selskap!

Likevel hender det at jeg spør meg selv; burde jeg føle meg mer ensom? Er det stusselig at jeg av og til velger å ta en helg for meg selv fremfor å dra på den kule festen alle snakker om på mandag?

Misforstå meg rett; jeg elsker å være med andre mennesker. Jeg tar meg gjerne tid til å være med mine nærmeste venninner, ha samtaler til langt på natt og ta en tur ut på byen de kveldene jeg er i dansehumør. Men det eneste jeg lurer på er; når ble det galt å ha et godt forhold til seg selv?

Endelig hjemme etter en lang og slitsom dag. Jeg burde lage meg noe middag, men jeg skal bare sjekke om de har fått inn noe nytt på nett. Veldig kjapt. Bare en rask titt, og så mekker jeg mat etterpå.

*ti minutter og femten faner senere*

ÅH! Denne kjolen må seriøst være det vakreste jeg har sett. Den må jeg jo bare ha! Og de skoene der da… Når jeg tenker meg om så trenger jeg jo faktisk noe å ha på meg på festen til helgen. Og et festantrekk fortjener fint tilbehør! Hva med disse øredobbene? De sier jeg-er-festklar-men-prøver-ikke-så-hardt. Perfekt – akkurat det jeg ser etter!

*Legg til i handlevognen*

2800 kr? Shit, hvordan ble det så dyrt? Trenger jeg egentlig den toppen? Nei, jeg finner sikkert en liknende hvis jeg angrer. Ny totalsum; 2700 kr. Ser du mamma! Jeg er fornuftig og sparsommelig jeg også. Da kan jeg gå videre med god samvittighet. Jeg hadde glemt at dette er en av de nettbutikkene som har lagret betalingsinformasjonen min. Digg! Da kan jeg bare trykke på én knapp og om noen dager ligger skattene på mitt nærmeste postkontor.

Dagen har kommet. Pakken ligger foran meg på sengen, og jeg gjør meg klar for prøving. Jeg kjemper meg inn i den fine kjolen (som i følge nettbutikken var normal i størrelsen). Jeg ser meg i speilet; kjolen jeg hadde forelsket meg i så ut som en drøm på modellen på bildet, men på meg ser den dessverre ut som en søppelsekk. Jeg ender til slutt opp med å like rundt en tredjedel av klærne jeg prøver. Jeg legger plaggene tilbake i pakken, og lover meg selv at jeg skal returnere det i tide, selv om jeg vet at jeg aldri gidder.

Til tross for at nettshopping aldri blir en suksess, så fortsetter jeg å gjøre det. Det er så lett å la seg friste. Det er så lett å la seg lure. Men viktigst av alt; du slipper å dra i butikken. Du slipper å stå i prøverommet som en svett hval og oppleve skuffelsen i 360 graders speil når du ser at den fine kjolen på hengeren ser ut som en søppelsekk på din egen kropp.

Mitt nye motto: ikke alltid perfekt, men bra nok.

La oss snakke litt om perfeksjonisme dere. Jeg er dessverre ekspert på området. Å leve med perfeksjonisme kan mildt sagt være både en velsignelse og en forbannelse. Man er sabla nøye på alt man gjør, og streber alltid etter gode resultater, men veldig ofte havner man i situasjoner der man blir sin egen verste fiende.

Jeg har dager der jeg våkner opp som mitt mest uthvilte og kreative meg. Dette er de gode dagene. Det spiller ingen rolle hvor mye som skjer rundt meg. Jeg jobber fokusert, og til slutt sitter jeg igjen med et resultat jeg er forferdelig stolt av. Jeg får et skikkelig kick. Dette ble perfekt! tenker jeg, og jeg svever på en rosa sky resten av dagen.

Men så har jeg også dager der alt er veldig annerledes. Jeg er tom for energi, mangler inspirasjon og uansett hva jeg gjør så blir det feil. Ingenting passerer igjennom kvalitetskontrollen min. Kvalitetskontroll? Det stemmer. Alle perfeksjonister er nemlig utstyrt med en egen kvalitetskontroll. Det er her din egen verste fiende-greia kommer inn i bildet. Du kan ha jobbet rumpa av deg for å oppnå perfeksjon, men det spiller ingen rolle. Når noe ikke lever opp til dine egne krav, så er hele dagen ødelagt. Og hvem er det du skylder på? Deg selv. Hvorfor blir det ikke perfekt! Åh, jeg er så håpløs!

Jeg kan faktisk ikke huske én eneste gang der noen andre har sagt; Dette ble ikke så perfekt, Marie. Du suger. I de fleste tilfellene der min perfeksjonisme slår inn, så er det ingen andre enn meg selv som legger merke til at noe kunne vært ti ganger bedre. Resultatet kan faktisk også være helt fantastisk, men når kvalitetskontrollen er på sitt strengeste, så hjelper det ikke hva andre synes. Du ser jo alle feilene.

Det er på tide at jeg tar en kamp for selvbildet mitt. Det er på tide å gi (litt) slipp på perfeksjonismen! Jeg kunne selvfølgelig ønske at jeg våknet opp som en superutgave av meg selv hver dag, og naila alle oppgaver som kom min vei, men det er bare ett lite problem; jeg er tross alt bare et menneske. Og jeg kan faktisk ikke være perfekt hele tiden!

Jeg lastet ned en ny app i helgen. Den heter Facetune 2, og er en ny og forbedret versjon av en app jeg har brukt på selfiesene mine i evigheter. Når jeg redigerer i den gamle versjonen gjør jeg ikke stort annet enn å fjerne et par kviser i ansiktet og lysne litt på tennene mine når de har vært i gjennom en heftig periode med mye kaffe og rødvin, men i denne nye appen var det vanskelig å la være å justere på andre ting også.

Jeg har alltid elsket trynevrengere, og dette var enda et tilfelle av selvunderholdning på aller høyeste nivå. Inne i appen blir ansiktet ditt nemlig scannet, og du kan vri og vrenge på alt du måtte ønske. Du kan blant annet gjøre nesen spissere eller smalere, leppene større og kjeven mindre. På mange måter minnet appen meg om da jeg lagde simmer på the sims (les: spiller det fortsatt i all hemmelighet, men ikke si det til noen) og nå kunne jeg plutselig leke Gud med trynet mitt.

Det var først da jeg oppdaget smile-funksjonen at jeg braste ut i full latterkrampe. Ser du sur ut på selfien din? Ikke noe problem – for denne appen er nemlig utstyrt med en egen smile-funksjon der man enkelt kan dra smilet sitt oppover! Jeg vet ikke med dere, men jeg har en tendens til å se litt alvorlig ut på bildene mine. Man kan med andre ord redigere seg selv lykkeligere!

Etter at jeg hadde lekt meg en stund bestemte jeg meg for gi appen et seriøst forsøk. Jeg softet ut huden, gjorde tennene hvitere og nesen litt smalere. Åh! Du kan visst bruke det verktøyet på kroppen også. Skal bare dytte litt inn på midjen her… Og lårene… Kanskje jeg kan gjøre noe med leppene også? Etter et par tastetrykk på telefonen hadde jeg gjennomgått minst ti plastiske operasjoner og forvandlet meg om til en forbedret utgave av meg selv. Jeg studerte resultatet, og det var ikke særlig morsomt. Det var egentlig ganske trist.