Mitt nye motto: ikke alltid perfekt, men bra nok.
La oss snakke litt om perfeksjonisme dere. Jeg er dessverre ekspert på området. Å leve med perfeksjonisme kan mildt sagt være både en velsignelse og en forbannelse. Man er sabla nøye på alt man gjør, og streber alltid etter gode resultater, men veldig ofte havner man i situasjoner der man blir sin egen verste fiende.
Jeg har dager der jeg våkner opp som mitt mest uthvilte og kreative meg. Dette er de gode dagene. Det spiller ingen rolle hvor mye som skjer rundt meg. Jeg jobber fokusert, og til slutt sitter jeg igjen med et resultat jeg er forferdelig stolt av. Jeg får et skikkelig kick. Dette ble perfekt! tenker jeg, og jeg svever på en rosa sky resten av dagen.
Men så har jeg også dager der alt er veldig annerledes. Jeg er tom for energi, mangler inspirasjon og uansett hva jeg gjør så blir det feil. Ingenting passerer igjennom kvalitetskontrollen min. Kvalitetskontroll? Det stemmer. Alle perfeksjonister er nemlig utstyrt med en egen kvalitetskontroll. Det er her din egen verste fiende-greia kommer inn i bildet. Du kan ha jobbet rumpa av deg for å oppnå perfeksjon, men det spiller ingen rolle. Når noe ikke lever opp til dine egne krav, så er hele dagen ødelagt. Og hvem er det du skylder på? Deg selv. Hvorfor blir det ikke perfekt! Åh, jeg er så håpløs!
Jeg kan faktisk ikke huske én eneste gang der noen andre har sagt; Dette ble ikke så perfekt, Marie. Du suger. I de fleste tilfellene der min perfeksjonisme slår inn, så er det ingen andre enn meg selv som legger merke til at noe kunne vært ti ganger bedre. Resultatet kan faktisk også være helt fantastisk, men når kvalitetskontrollen er på sitt strengeste, så hjelper det ikke hva andre synes. Du ser jo alle feilene.
Det er på tide at jeg tar en kamp for selvbildet mitt. Det er på tide å gi (litt) slipp på perfeksjonismen! Jeg kunne selvfølgelig ønske at jeg våknet opp som en superutgave av meg selv hver dag, og naila alle oppgaver som kom min vei, men det er bare ett lite problem; jeg er tross alt bare et menneske. Og jeg kan faktisk ikke være perfekt hele tiden!
Nok et spot on-innlegg fra deg, Marie – kjenner meg så godt igjen. Perfeksjonisten i meg er litt sånn enten-eller: enten så skal det gjøres, ja, perfekt – eller så er det ikke noe vits i å gjøre det. Og siden det blir så ekstremt slitsomt i lengden å skulle være på topp hele tiden, ender ting ofte opp med å bli utsatt eller rett og slett ikke gjort. Og da sitter jeg igjen med verdens verste følelse. Vi får bli mer flinke til å gi litt faen av og til – bra nok er godt nok!
Tusen takk Oda! <3