Kvisefri hud på resept

Medisinene jeg har tatt for min akne

Da min akne begynte, var det veldig mange voksne som fortalte meg at det ville gå over i løpet av kort tid. «Du er tenåring» sa de. Det var visst vanlig. Dessuten mente de at kvisene var en bagatell av et problem. Kunne de ikke huske hvordan det var selv? Hadde de kanskje ikke like mange da de var unge? Kvisene gjorde ikke bare forferdelig vondt fysisk, men de dro meg også ned psykisk. Forferdelig langt ned. Jeg klarte knapt å møte blikket til folk, og det å finne dekkende klær til kvisene, som også hadde spredd seg ned til ryggen, var en umulig oppgave. Det var ikke sjeldent at jeg pakket halsen min inn i skjerf slik at kvisene i nakken ikke skulle være synlig for kameraten som satt bak meg i klasserommet.

Det tok lang tid før jeg kom meg til hudlegen. For det første visste jeg ikke at dette var et problem det fantes medisiner mot, men da huden ble verre de neste årene, fikk jeg også mer støtte fra de voksne enn jeg hadde fått tidligere. Jeg hadde prøvd alt. Kuttet ut melk og pasta i dietten, drukket litervis med vann hver dag, byttet sengetøy ofte, renset ansiktet med dyre mirakelprodukter og gått lange perioder uten sminke. Jeg husker at jeg satt i bilen etter min første time hos hudlegen. Jeg holdt et brev i hånden med en diagnose. «Pasienten har kraftig Acne vulgaris. Spredt over ansikt, bryst og rygg». Acne vulgaris. Jeg visste jo at jeg hadde et kviseproblem, men det var ingen lege som hadde diagnostisert det på den måten tidligere. Vulgaris. Det var så… vulgært. I den andre hånden hadde jeg fått resept på Tetracycliner. Denne antibiotikaen skulle jeg teste ut den neste perioden.

Jeg endte opp med å gå på Tetracyclinene i flere omganger. Det eneste jeg kan huske er at pillene gjorde meg forferdelig kvalm. Jeg mistet faktisk bussen min en gang fordi jeg måtte stoppe opp halvveis på veien for å kaste opp. Men viktigst av alt; de fungerte ikke på min hud. Kvisene var fortsatt like hissige, og jeg stod plutselig igjen med ett alternativ; isotretinoin. Jeg hadde vært kjent med dette medikamentet i flere år, men da som roaccutan (les: navnet på legemiddelet i USA). Pillene har en lang liste med mulige bivirkninger, og de er mye omdiskutert verden over. Jeg tenkte lenge og godt på avgjørelsen min, og etter å ha satt fordeler og ulemper opp mot hverandre, kom jeg til slutt frem til at jeg ville gi pillene et forsøk. Jeg var klar over de potensielle bivirkningene, men med tanke på hvor lenge jeg hadde slitt psykisk med problemet, så jeg ikke noe annet alternativ enn å ta den risikoen.

Jeg vil absolutt ikke reklamere for mye for et så sterkt legemiddel, men isotretinoin ble til slutt min redning. Huden min har vært kvisefri i seks år, helt til jeg fikk et utbrudd i ansiktet før jul. Mange sier at effekten av isotretinoin kan avta etter noen år, men jeg tror det handler mest om at kroppen min har vært mye i hormonell ubalanse de siste månedene. Jeg kommer mest sannsynlig til å begynne på en kur til nå i nærmeste fremtid som jeg håper blir min siste. Dersom du vurderer disse pillene ville jeg gått lenge i tenkeboksen før jeg tok en avgjørelse. Jeg slapp unna med enkle bivirkninger som tørr hud og eksem, men dersom man faktisk får de alvorlige bivirkningene burde man ha tatt et valg man kan stå ved. Jeg kan heller ikke vite hvilken påkjenning pillene har hatt på kroppen min, og hvilke bivirkninger det potensielt kan gi meg i ettertid. For mange tar også antibiotikakurene knekken på aknen, så isotreninoin burde være siste løsning dersom tilfellet er svært alvorlig.

#hudfokusuke