Jeg stod der på dansegulvet,
og jeg innså at jeg befant meg midt på de singles kjøttmarked.

Jeg har alltid vært en festglad jente. Jeg sier sjeldent nei til en natt med dansing eller en vinkveld som utvikler seg til dype samtaler om meningen med livet og hvordan jorda vår ble til. Kort fortalt så digger jeg å bli kjent med nye mennesker! Og jeg elsker å ha lange og merkelige samtaler til langt på natt.

Det skjedde senest forrige helg. Jeg var ute på byen og kom i snakk med en hyggelig fyr. Vi hadde hatt en kul samtale i rundt femten minutter, før det plutselig veltet ut av han; har du kjæreste forresten?! «Ja, jeg har kjæreste» svarte jeg. Betyr det at jeg ikke kan ha en samtale med andre mennesker? Nei, det ville han visst ikke bli med på, og før jeg i det hele tatt rakk å si noe mer hadde han gått videre til neste dame på utestedet. I hans øyne var jeg bare én som kastet bort hans dyrebare tid.

Jeg tittet bort på festsquaden min. Der stod de; alle mine single venninner og ristet (nesten litt i overkant for mye) på rumpene sine, samtidig som blikkene deres speidet rommet etter en potensiell drømmemann. Det slo meg plutselig at jeg var den eneste blant oss som hadde kjæreste, og akkurat nå befant jeg meg midt på de singles kjøttmarked. Rett bak dem stod det nemlig en flokk med like single og ivrige gutter. De grublet hardt på deres neste sjekketriks. Alt i et håp om å kapre én av mine venninner. I det minste for en kveld.

Må man være singel for å dra ut? Dette spørsmålet har jeg tenkt mye på den siste tiden. Jeg har en kjæreste som jeg er lykkelig forelsket i, så jeg er absolutt ikke ute etter å finne meg en annen. Det eneste jeg vil er å drikke gode drinker, ha kule samtaler med fremmede mennesker og danse til føttene mine blir såre. Jeg skal ikke kreve at single gutter kaster bort sin dyrebare sjekketid på meg, og jeg synes absolutt at det er greit at de single sjekker når de er ute. Men jeg lurer bare på; har byen blitt et sted bare for de single?

Jeg har alltid ønsket meg en Chanel-veske. Den er tidløs, klassisk og jeg innbiller meg at den får alle antrekk til å se hundre ganger bedre ut. Når jeg er på ferie i storbyene stopper jeg alltid utenfor Chanel og titter inn på veskehimmelen bak glassvinduet. Jeg går selvfølgelig aldri inn i selve butikken, for jeg er redd for å snuble i døra slik som Carrie Bradshaw gjorde da hun gikk innom Dior i Paris. Jeg har heller ikke et gullkort ala. Aleksandr Petrovsky som jeg kan bruke til å svi av pinlige høye summer i et forsøk på å dekke over flausen.

Jeg har prøvd å spare opp i evigheter, slik at jeg én dag kan ta en svipptur til himmelen, bruke en formue og returnere til sivilisasjonen med verdens vakreste veske hengende over skulderen min. Jeg må bare betale husleien først. Og så kom jo den tannlegeregningen i posten i går. Shit, ble det så dyrt? Åja, de måtte jo ta ekstra røntgen av den visdomstannen som er på vei ut. På kort tid bruker jeg penger på livets gørrkjedelige utgifter – og totalsummen utgjør som regel det samme som prislappen på drømmevesken min.

Jaja, tenker jeg. Kanskje i et annet liv. Kanskje en gang om tretti år, når jeg blir pensjonert og får en feit sluttpakke. Da skal jeg fader meg kjøpe den vesken, og jeg skal bruke den hver jævla dag. Optimistisk med denne tanken ferskt i minnet, går jeg ut av døren og setter meg på bussen. Og der, rett foran trynet mitt, sitter det en jente på knappe 16 år med vesken jeg sikler etter. KØDDER DU ELLER? Da jeg var 16 år hadde jeg såvidt råd til å kjøpe meg mat i kantina på skolen, og det hendte stadig vekk at jeg ringte mamma for å spørre om penger til en stusselig yoghurt. I nitti prosent av disse tilfellene ropte hun bare; «smør deg en forbanna matpakke!» før hun la på røret.

Jeg vet ikke hvordan hun har fått råd til denne vesken. Jeg kan ikke vite om det er hennes styrtrike foreldre som har skjemt henne bort, eller om hun har spart opp til den selv. Jeg husker selv hvordan det var da jeg var på samme alder, og hvor hardt det var å stå i mot merkepresset. Jeg syntes det var flaut å gå rundt med en vinterjakke som ikke var fra et populært merke. Jeg kunne føle de stygge blikkene på meg når jeg ikke gikk i deres uniform. En uniform som ville gi deg aksept. Sistnevnte var selvfølgelig veldig viktig for meg, så derfor fikk jeg meg en jobb, sparte alle kronene jeg fikk inn og så kjøpte jeg den kule jakken alle hadde. Bare for å passe inn.

Jeg tror at merkepress er et fenomen som eksisterer i de fleste aldre. Er det ikke designerveska, så er det den kuleste barnevognen, den feteste bilen eller et bestemt merke på vinen du serverer i middagslaget ditt. Vi bruker rett og slett alt for mye tid, og altfor mye penger på å imponere de rundt oss med materielle ting. Og disse tingene gjør oss hverken mer verdt som mennesker eller lykkeligere i lengden.

Én dag vil jeg kanskje prioritere pengene mine annerledes, og kjøpe drømmevesken min. Men da skal alle regningene være betalt først, og jeg skal kjøpe den fordi jeg synes den er fin – ikke fordi jeg vil imponere noen andre.

Er du en people-pleaser?

Jeg jobbet så hardt for å passe inn; Det lange lysstripete håret var på plass, jeg smilte og nikket, jeg husket på bursdager, sendte hyggelige meldinger og forsøkte å ikke fremme sterke meninger som kunne støte andre. Jeg hadde de riktige klærne, de sunne verdiene, og jeg klarte å være morsom på en søt måte. Det eneste jeg ville var å bli likt av alle.

Jeg jobbet såpass hardt for å bli likt, at jeg tok meg selv i å tilpasse oppførselen min hele tiden, avhengig av hvem jeg snakket med. Og på et tidspunkt hadde jeg cirka tjue forskjellige personligheter jeg vekslet mellom. Dere kan jo selv forestille dere hvor slitsomt det var å snakke med folk på fest! Men uansett hvor hardt jeg jobbet for å bli dette idealmennesket som alle skulle elske, så var det alltid noen som ikke likte meg. Hæ? Hvorfor gjorde de ikke det? Hva hadde jeg gjort galt? Jeg gjorde jo alt jeg kunne for å være kjempelett å like!

Å ikke bli likt av et annet menneske er som å få et hardt slag i fleisen, og jeg kan fortelle dere at selvbildet mitt har blitt mørbanka mange nok ganger. Vi er jo flokkdyr, tross alt. Vårt eneste mål er å ikke bli raringen som skiller seg ut i mengden. Vi studerer hver minste detalj av kroppsspråket, ansiktsuttrykkene og ordene vi får som svar når vi kommuniserer med andre mennesker, og dersom vi oppfatter den andres respons som negativ, kan det ha større innvirkning på oss enn vi liker å innrømme. Vi streber hele livet etter å bli akseptert av de rundt oss, og noen av oss er litt mer opptatt av dette enn andre.

Har du hørt om people-pleasere? En typisk people-pleaser er en person som aldri sier nei. Som gjør alt i sin makt for å gjøre dagen din bedre, og som streber etter lykke og harmoni i forholdene sine. De er hjelpsomme og snille, og de setter alltid andres behov foran sine egne. Men en people-pleaser kan også være en person som streber etter å være én alle elsker. En som alltid setter andres forventninger foran de forventningene de har til seg selv. De tilpasser seg alt og alle som en kameleon. For noen år tilbake var jeg denne kameleonen.

Pappa spurte meg en gang; «Er det noen du ikke liker?» Eh, seff er det mange jeg ikke liker. Så spurte han videre; «Og er det noen av disse som ikke har gitt deg noen spesiell grunn til å svarteliste dem?» Søren. Han hadde et sabla bra poeng der, og for meg var dette en liten åpenbaring. Jeg kjente definitivt noen som helt ufortjent hadde fått kjenne på min kalde skulder. Sånn som hun ene på vors forrige helg, som hadde samme navn som den første sjefen min (les: dårlige assosiasjoner). Eller hva med min gamle kollega, som gav meg tidenes kjipeste førsteinntrykk. Etter hvert som vi ble bedre kjent derimot oppdaget jeg at hun var det snilleste mennesket i verden. Hvordan kunne jeg ta så feil?

Poenget mitt er dette; man kan ikke bli likt av alle. Og du kan heller ikke like alle. Man kan mislike en person for de merkeligste grunner, og noen ganger klarer vi ikke engang å rettferdiggjøre det ovenfor oss selv. De har kanskje gitt et misvisende førsteinntrykk, de snakker kanskje på en irriterende måte eller så har de rett og slett en personlighet som ikke passer med din egen. Med enkelte mennesker kunne jeg lagt uendelig mye godvilje til, men vi ville fortsatt ikke klaffet. Ofte er dette også tilfeller der den andre føler det samme. Vi mennesker er veldig sosiale dyr, men vi er jo så forskjellige! Jeg får selvsagt fortsatt vondt i magen hvis jeg opplever en sosial avvisning, men jeg har et mer rasjonelt syn på at det er slik det faktisk bare er. Og dermed har jeg blitt mindre opptatt av å finne tonen med alle, og mer opptatt av å investere i de viktigste relasjonene mine.

Samtidig ser jeg meg selv i speilet i blant og tenker for meg selv: What’s not to like? Det viktigste forholdet er jo tross alt det du har til deg selv!

I skrivende stund står det seks nesten-tomme halvliterflasker med cola i kjøleskapet mitt. De møter meg hver gang jeg åpner døren, men på mystisk vis står de alltid igjen etter at jeg har fisket ut de andre matvarene jeg var der for. Herregud, hva er galt med meg?! Det hadde tatt meg maks to minutter å helle ut skvettene i vasken, og til og med gitt et relativt stort tilskudd til panteposen, men jeg har viktigere prioriteringer for øyeblikket. Som Netflix. Og den deilige middagen jeg har i fanget. Klesvasken får også vente. Og de regningene har jo ikke betalingsfrist før i overimorgen. «Det går bra» sier jeg til meg selv. *vet at det ikke går bra* Hyssssj, det går bra. 

Jeg har gjort det hele livet. Og med tanke på hvor mye og hvor ofte jeg utsetter ting, vil jeg gå så langt som å kalle det en livsstil. Da jeg var yngre gjorde det meg veldig frustrert. Mest fordi jeg ikke forstod hvorfor jeg gjorde noe så håpløst. Hvorfor klarte jeg aldri å gjøre matteleksene mine? Hvorfor så rommet mitt alltid ut som en krigssone? Det gjorde noe med selvtilliten min. Når ting ikke ble gjort, fikk jeg sjeldent føle på en mestringsfølelse. Det eneste jeg satt igjen med var en følelse av å være mislykket, noe som gjorde meg stresset. Og stresset førte igjen til at jeg utsatte bare enda mer.

Da jeg ble eldre lærte jeg meg et nytt ord; prokrastinering. Hæ, hva mener du? Har denne adferden et navn? For første gang kunne jeg faktisk lese om hva denne merkelige oppførselen gikk ut på, og ikke minst teoriene om hvorfor man gjør det. Eller rettere sagt; ikke gjør det. Kronisk utsettelsesadferd, også kjent som prokrastinering, er at man vanemessig utsetter oppgaver man i utgangspunkt hadde bestemt seg for å gjøre, selv om man vet at det lønner seg å gjøre dem. Utsettelsen fører til at man kjenner en lettelse der og da over å slippe å ta tak i oppgaven. Hvorfor vil noen seg selv så vondt? spør du kanskje. Vel, det er det samme spørsmålet jeg har stilt meg selv i årevis. Og hvorfor opplever jeg at jeg gjør det oftere enn andre?

Den allmenne oppfatningen av prokrastinering er ofte latskap, men ekspertene sier at det kommer av helt andre årsaker. De sier blant annet at folk som prokrastinerer gjerne er av den mer impulsive typen. De har vanskeligere for å se fremover i tid, og velger derfor bort et viktig gjøremål til fordel for en kortvarig glede. I tillegg sies det at stress (som er utløst av press) kan være en viktig faktor for prokrastinering. Og er det noe denne frøkna gjør, så er det å legge unødvendig press på selv de enkleste oppgaver.

Så hva kan man egentlig gjøre for å kvitte seg med denne forferdelige uvanen? Første steg er selvfølgelig å erkjenne at man har et problem (noe jeg antar at du allerede vet, siden du fortsatt leser denne teksten). Andre steg er å innse at det er en prosess. Dersom du har sort belte i prokrastinering er ikke dette noe som forandrer seg over natta. Det viktigste er å prøve å forstå hvorfor man gjør som man gjør, og følge rutiner som vil gjøre hverdagen enklere. For meg har planlegging vært et viktig hjelpemiddel. Jeg har en tendens til å se på målene mine som store og svære, men med planlegging blir det lettere å dele opp målet mitt i mindre biter. Den siste tiden har jeg også jobbet med å lage meg en utsettelses-detox-kalender. I denne kalenderen setter jeg opp et enkelt gjøremål for hver dag i en måned. Man burde også lære seg å ikke ta på seg for mange oppgaver. Når man skal bli flinkere på gjennomføringsevnen, burde hele timeplanen være gjennomførbar. Sist, men ikke minst burde du ikke være redd for å feile. Som den perfeksjonisten jeg er, utsetter jeg ofte oppgaver fordi jeg er redd for at resultatet ikke vil bli helt perfekt. Så dropp flisespikkeriet folkens, og bare gjør det! Tar dere utfordringen?

Den 15 år gamle Marie hadde mye hun kunne være stolt over. Jeg hadde for eksempel aldri hatt hull i tennene eller klødd på et myggestikk til huden begynte å blø. Jeg kunne slikke meg selv på nesetippen (dette har forøvrig blitt mitt ultimate festtriks i senere tid), og jeg var også usedvanlig flink til å lage ostesmørbrød til meg selv etter skoletid. I denne alderen begynte også en storm av kroppspress rundt meg. Jentene vi så opp til var vakre modeller i tjueårene, og selv om de var flere år eldre enn meg på dette tidspunktet, så var lårene dere cirka på størrelse med overarmen min. Alle rundt meg ville se ut som dem, og jeg fant fort ut at jeg ville det samme.

Jeg ble besatt. Hver eneste dag etter skoletid satt jeg som en hauk foran skjermen og søkte meg frem til supermodellenes dietter, midjemål og vekt. I løpet av få tasteklikk visste jeg allerede hvor lite jeg måtte putte i kroppen for å bli som dem (ostesmørbrød var definitivt ikke en del av denne dietten), og hvor mye pilen på den støvete baderomsvekta måtte vise for å bekrefte at jeg var på riktig vei. Da jeg dro på butikken kunne jeg plutselig lese overskrifter som; «Ny forskning; slankere uten frokost!», «Jeg kuttet ut poteter og melk – raste ned ti kilo!» og «Barnehage innfører forbud mot brunost!». All denne nye informasjonen gjorde meg forvirret og frustrert. Hvorfor hadde ingen fortalt meg at man kunne bli feit av å…spise? Mamma hadde jo attpåtil servert meg poteter i årevis!

Det er mange av dem som mener at man bare forverrer kroppspresset ved å snakke mer om kropp. De sier at det er som å helle bensin på et brennende bål. Kroppspress i mine øyne blir ikke bedre ved at vi unngår å snakke om det. Tvert i mot tror jeg det muligens kunne blitt verre om vi gikk rundt, levde våre private liv – med komplekser vi ikke deler med noen andre enn oss selv – og gjorde temaet mer tabubelagt enn det allerede er. Uansett hvor mye vi skulle ønske dem vekk, så er kompleksene alltid der. Vi lever jo tross alt i et forbrukersamfunn som tvinger på oss skjønnhetsidealer til enhver tid, og det er ingenting vi kan gjøre for å ignorere dem.

Det vi burde være varsomme med derimot er hvordan vi velger å snakke om temaet. Vi burde slutte å sammenlikne oss selv med hverandre. Vi burde slutte å belære hverandre om hva som er rett og galt, og hva som er vakkert og ikke vakkert. Vi burde slutte å legge ut bilde av kroppene våres og fortelle andre at dette er «normalt». Normalt? Kropper er runde, lange, smale, brede, prikkede og deformerte på alle mulige måter de – og takk og lov for det! Når skal vi lære at vi alle bærer på kropper som er helt forskjellige fra hverandre?

Da jeg var 15 år tok jeg et valg. Jeg sluttet å veie meg, og jeg har ikke veid meg siden. Det forbauser meg fortsatt hvordan unge, usikre og lett påvirkelige Marie klarte å ta et slikt valg, men jeg vet at jeg i voksen alder er grusomt stolt over at jeg gjennomførte det. Jeg var møkk lei av at et tall på en badevekt skulle fortelle meg hvor mye verdt jeg var. Jeg orket heller ikke tanken på at dette tallet skulle avgjøre om det ville bli en god eller dårlig dag. Jeg slo opp med badevekten, og det var da jeg også slo opp med besettelsen. Besettelsen av å sammenlikne meg selv med andre. Besettelsen etter å ville bli noe annet enn min egen kropp. Det var etter dette at jeg endelig gav opp. Endelig forstod jeg at alt forandrer seg i det øyeblikket man aksepterer sin egen kropp. Hvis jeg klarer – så klarer søren meg du òg!