Jeg hadde lenge et helt klart bilde av fremtiden min. Advokat var drømmeyrket mitt, og jeg var bombesikker på at det ville passe meg perfekt. Jeg var langt ifra konfliktsky og jeg hadde alltid vært god til å snakke for min sak. Tenk at jeg, i en alder av kun seksten år, visste hva jeg ville bli når jeg ble stor! Jeg kunne se det glimte i øynene til foreldrene mine hver gang jeg sa det høyt. De var så stolte, og det gjorde meg så kry.
Før jeg visste ordet av det satt jeg der i forelesningssalen. Okei da, så var jeg der i forbindelse med åpen dag som universitetet arrangerer hvert år – og ikke som student. Jeg hadde gått inn i rommet med stor entusiasme, men et par minutter ut i forelesningen var kjedsomheten til å ta og føle på. Herregud, jeg skal aldri bli advokat! Jeg kjempet meg igjennom det som føltes ut som den lengste timen i mitt liv før jeg så en anledning til å smette ut av døren. Jeg lette meg fram til nærmeste toalett, og stilte meg foran speilet (les: litt som på film når det er pause i drapssaken, og den stressa advokaten må ha en peptalk med seg selv på dass). Okei Marie… Hva er plan B?
Det var det store problemet; jeg hadde nemlig ingen plan B. Tiden raste forbi, jeg gikk ut av videregående, og da alle andre i min venninnegjeng hadde levert inn sine søknader til samordna opptak, var jeg fortsatt et eneste stort spørsmålstegn. Hvordan i alle dager kunne de vite hva de ville jobbe med resten av livet? Våknet de opp en dag og tenkte; shit, jeg skal lage regnskap for fremmede mennesker resten av livet. Det skal bli sykt spennende!
Jeg blir ofte stående litt på utsiden av samtalene til alle streberne. De snakker om de doble bachelorene sine, den fancy mastergraden som snart er i boks og hvor mye de gleder seg til å få utbetalt feite lønnsslipper når de begynner å jobbe. Det hender at de stiller meg spørsmål også; «Hvordan går det med bloggen din da, Marie?». Jeg ser opp, og møter den irriterende medlidenheten i blikkene deres. Men ellers takk, det er faktisk ikke synd på meg!
De siste årene har jeg vært så heldig å få leve livet mitt til det ytterste. Jeg har reist verden rundt, opplevd ting jeg aldri kunne forestilt meg, vært lykkelig, gått på trynet (opptil flere ganger) og blitt smartere. Og det beste av alt; jeg har fått muligheten til å jobbe med det jeg elsker! Det var et valg jeg tok, og for min del har det vært veldig riktig å vente med studiene. Hvis jeg hadde fått en tier for hver gang noen stiller meg spørsmålet; «men når skal du studere da?», så hadde jeg vært millionær!
Min aller største frykt er å være låst i et A4-liv med en jobb jeg hater, og sånn som jeg har vokst de siste årene, har jeg nå et mye klarere bilde av hva jeg vil bli enn det jeg hadde tidligere. Og en dag skjer det folkens; jeg sender inn den søknaden til samordna opptak og begynner på et nytt kapittel av livet mitt. Men akkurat nå skal jeg bare nyte det livet har å tilby og leve i nuet!
Du skriver så godt! 🙂
… Selv om jeg denne gangen ikke er heeelt enig med deg. Jeg tror ikke noen bare våkner opp en dag og vet hva de vil. Man vet kanskje hva man kunne tenke seg og hva man absolutt ikke vil, men det er få forunt å ha en klokkeklar idé om fremtiden. Til syvende og sist tror jeg bare man må bestemme seg for noe, prøve det ut – og så i verste fall bytte retning hvis det ikke funker. Jeg tror også at de færreste elsker elller synes det de driver på med er spennende _hele_ tiden – vi er bare ikke bygd sånn (ref. regnskapsførere 😉
Så utrolig flott at du har funnet noe som funker så fint for deg 🙂 Av og til skulle jeg selv ønske at jeg hadde en mye friere hverdag. Men så er jeg også veldig stolt over der jeg er i dag, med ett år igjen på medisin og fremtiden ganske klar foran meg, og angrer absolutt ikke på at jeg startet med utdanning tidlig. Jeg tror også et A4-liv er sterkt undervurdert 😉 Godt vi er forskjellige, si.
Er litt sånn selv. Hadde en plan A. Den slo feil pga sykdom og annet. Så plan b har egentlig jobbet seg ut av seg selv. Vis man gir det litt tid så finer man plutselig ut av det.
Det er godt å se at vi er fler som kjenner det sånn…
Jeg har startet på et studie som jeg droppet ut av etter ett semester, begynte på noe nytt nå i høst og kommer til å slutte til sommeren fordi det heller ikke er det jeg vil (har jeg nå funnet ut etter å prøve). Jeg også «misunner» så de som bare vet hva de vil, og kjører det løpet de har planlagt, eller de som bare prøver noe som funker for de. Jeg har heller ingen plan B (eller plan A, for den saks skyld) og jeg stresser mer og mer med det. Man føler seg jo også litt mislykket når man ser venner og kjente som tar bachelor, master, har begynt i jobben og er ferdige med utdanningsløpet, og du selv sitter der og ikke har noe i boks.
Så det føles alltid godt for meg å se at det er flere om å være forvirret og ikke helt finne det studie som er for dem, hvertfall når det virker som man er helt alene om det.
Så dette var fint å lese, Marie 🙂 Du har jo bloggen din som du kan være veldig stolt over, som tar deg plasser og som bygger et grunnlag for en karriere! Elsker å lese den, og dette innlegget gjorde dagen min litt lettere mtp. alle disse studie tankene som surrer rundt for tiden!
Jeg skulle ha ett friår etter vgs før videre studier. Jeg blir snart 28år og foreløpig kunne jeg ikke tenke meg tilbake på skolebenken. Har jobbet hardt, og har jobbet meg oppover. I dag har jeg vært butikksjef i snart 3år og stortrives virkelig med det. Noen ser ned på meg, andre beundrer. At jeg tør å gjøre ting på min måte, og ikke det samfunnet sier er «korrekt». Gjør akkurat det du selv vil og hva som føles riktig for deg. Det viktigste er at du trives, er glad og at det gir deg noe 🙂 Samfunnet er ikke bygget opp slik at alle skal ha en bachelor eller master. Og de fleste jeg kjenner jobber ikke engang med det de tok studier i 😉